Verdien av Spellemannprisen

KOMMENTAR: I kveld er det duket for det som bransjen selv kaller den viktigste musikkprisen i landet. Spellemannprisen 2013 er for meg like oppsiktsvekkende som at Stavanger er den største oljebyen, NRK er den mektigste statskanalen, og rødt, hvitt og blått de mest sentrale fargene i flagget vårt. Det finnes strengt tatt ingen alternativ, og NRK gjør Spellemannprisen til noe mer enn det de mener musikk og norske artister er verdt ellers i året.

Det er ingen hemmelighet at de fleste musikerne i Norge selger færre plater enn før. For de etablerte artistene vil en Spellemannpris være en hyggelig hilsen fra en jury, men ikke noe mer. Om Motorpsycho, Knut Reiersrud, Ole Ivars eller Satyricon vinner i sine kategorier, er det ingen som sitter hjemme i stuen og tenker: «Hm… jeg ser at Ole Ivars vant en Spellemannpris, de bør jeg sjekke ut.» For platesalg og økonomi betyr en slik pris null og niks i 2014, og det er kanskje greit. Det er jo tross alt bare en hyllest, sies det. Når de mindre kjente vinnerne gjør sin entré og holder en takketale, med intern humor og uklare meninger, så er det heller ikke spesielt berikende for salget. Det er ikke lenger noen fysiske plater å lime spellemannsemblemet på. Selv spellemannjuryene vil ikke ha tilsendt fysiske plater med cover. Det er totalt respektløst.

Fest i storstua. Man skal være forsiktig med å sammenligne idrett og musikk. Men for to uker siden sendte NRK den store idrettsgallaen. Du verden hvor de sendte den. Det var vorspiel, nachspiel, fest i storstue, Anne Rimmen, brød og sirkus. Og hadde de et pusterom, satte de opp en halvtime med idrettshumor før de lot Åge Sten Nilsen synge Tina Turners «Simply the Best». Kultur så det holdt det. Nå er det musikken som skal hylles og feires på like storslått vis. Men hva er det egentlig som skal feires – og ikke minst hvem?

Da vinnerne under idrettsgallaen ble ropt opp, visste det norske folk hvem de aller fleste var. Hver helg hele året sender NRK sport, portrettintervju, nyhetssaker og mesterskap der vi får et ekstremt godt innblikk i urovekkende mange idrettsgrener, og vi danner oss et godt og helhetlig bilde av de som er nominerte og prisvinnerne. Vi kan gjøre oss opp en mening og argumentere saklig, for og i mot.

Ytterpunkter. Når det gjelder norsk musikkbransje, er jeg litt mer usikker. Det må jeg si. Er det slik at NRK bare skal ta seg av ytterpunktene? For å komme på fjernsyn må du enten være såpass ukjent at du kan prøve lykken i et eller annet konkurransepreget sangprogram, eller så etablert at du bare får sendetid om du spiller sammen med kringkastingsorkesteret. Hva med bandene og artistene som ligger i mellomsjiktet hele året? De som på ærlig vis spiller inn og gir ut plater av egne midler. De som gjør bransjen levende hver dag. Det er jo de som er de nominerte.

Det kan ikke lenger være sånn at man som musiker må være med i Fire-stjerners middag eller lage bløtekake for åpent kamera, før man får nevnt at man spiller musikk. Det er stor stas at NRK sender Spellemannprisen 2013, men hadde det ikke vært rart om de bare viste idrettsgallaen og ikke alle idrettsprestasjonene i forkant?

Bredden i norsk musikk fortjener mye mer oppmerksomhet i hverdagen om hyllesten en kald vinterdag skal bli tatt på alvor.

Ronnie MAG Larsen er musiker, forfatter og ny musikkanmelder i Vårt Land