Velregisserte drømmer

Det er drømmer det handler om. Siden de kommer fra underbevisstheten, kan vi ikke styre dem. Dermed kan dyktige ekstraksjonister hente ut fortrolig informasjon fra drømmer, informasjon folk aldri ville gitt fra seg i våken tilstand. Dom Cobb (Leonardo DiCaprio) er den dyktigste ekstraksjonisten av dem alle, og lever av å stjele forretningshemmeligheter og annen informasjon fra intetanende, sovende mennesker.

Ettersøkt. I sine egne drømmer blir han hjemsøkt av sine to barn som han ikke har sett på lenge, og sin avdøde kone Mal (Marion Cotillard). Amerikanske myndigheter har etterlyst Cobb, som de mener drepte sin kone. Dermed lever han en fredløs tilværelse på rømmen. Men et nytt oppdrag kan forandre alt. Hvis man kan hente ut informasjon fra folks drømmer, bør man også kunne gjøre det motsatte, legge inn idéer som drømmere vil huske når de våkner, og tro er deres egne? Cobb hyres inn av forretningsmannen Saito (Ken Watanabe), for å plassere en idé i sinnet til Saitos største konkurrent Robert Fischer (Cillian Murphy). Hvis Cobb klarer det, lover Saito å bruke sine kontakter til å fjerne anklagene mot ham, så han kan reise hjem til USA og til sine barn.

Dermed hyrer Cobb inn et team for å skape en drømmeverden for Fisher. Deriblant arkitektstudenten Ariadne (Ellen Page), som skal konstruere bygningene og byene hvor drømmene skal finne sted. Det må legges til rette slik at Fisher får de ideene Saito vil han skal få. Men det må samtidig være troverdig, slik at Fisher vil identifisere seg med ideene og ikke får følelsen av at de kommer utenfra.

Mange lag. Filmen er gjennomført og fascinerende bygget opp, lagvis og arkitektonisk. Cobb og hans team beveger seg inn i drømmene som projeksjoner, og regissør Christopher Nolan spiller godt på usikkerheten rundt hva som er ekte og hva som er drøm. De involverte har selv et enkelt system for å avgjøre om de er i den virkelige eller en oppdiktet verden, og om de befinner seg i egne eller andres drømmer. Og de har en klar regel, virkelige minner og steder må aldri blandes inn i drømmeverdenene de skaper. Men så ryddig og enkelt er det ikke. For det er tross alt underbevisstheten de opererer i, både egen og andres. Og der kan uforutsette ting dukke opp.

Helhetlig. Nolan lykkes i å utforme et univers som føles helhetlig og troverdig innenfor rammene han skaper. Selve ideen er enkel nok, men oppbyggingen er intrikat, det føles strukturert og kaotisk på samme tid, med små marginer før alt kan forskyves. Det er tidvis en øvelse i konsentrasjon å få med seg alle detaljene i en fortelling hvor de samme karakterene opererer i forskjellige drømmenivåer samtidig. Men det henger sammen, nøstes opp, og historien tar stadig uventede vendinger.

Vi kommer etter hvert litt inn i historien til Dom Cobb og hans familie, men de øvrige personene kommer vi aldri under huden på, de er først og fremst brikker i det underbevisste spillet. Men det holder, stort sett. Kanskje med unntak av rollen til arkitekten Ariadne (Ellen Page), som ikke helt fungerer. Hun hentes inn som ung og ambisiøs arkitektstudent, som ganske umiddelbart får rollen som kombinert guide og psykolog for Cobb. Det blir aldri særlig troverdig.

Men for det aller meste fungerer det. Det er et fascinerende spill, i et originalt og gjennomført univers.