Musikk

Vekkelseslydighet på Øya

Clemenskirka ligger allerede i ruiner i Middelalderparken. Hvis ikke, hadde den kanskje rast på torsdag?

Hands up! roper Kendrick Lamar. Og folkemengden foran scenen løfter lydig og villig armene. Først den ene, så begge – på rapperens kommando. Han er en slank mann, med velstelt sveis – kort i nakken og krøller på toppen. Iført svarte bukser, og med ei T-skjorte som det står «Frankenstein» på, er han kommet fra California for å oppildne Øya-publikummet.

På Øya er det mye som foregår hele tida, og til dels parallelt. Men Kendrick Lamar er et av årets trekkplastre, og folk stimler sammen foran scenen med navnet Enga når han går på. Fortsatt ganske ung som soloartist. Det er ikke mer enn et par år siden han kom med sitt første egne album Section 80 (publisert på Youtube), men før det hadde han laget fire «mixtapes». I fjor kom plata Good Kid, som åpner med en syndsbekjennelse og en takk: «Takk Herre Jesus for at du kom inn i livet mitt og frelste meg!»

Samleie. På Enga er starten litt annerledes. Etter å ha fått folks armer i været, roper han:

«Are you motherfuckers ready to work out?». Hylet tilbake bekrefter at det er mange «morapulere» på sletta, og at de er klare for eksersis. Det er litt gåtefullt for en voksen kvinne at man må henvise til disse samleiene med mor hele tiden, hva i all verden det er som gjør dette uttrykket så populært? Men det rommer åpenbart det som trengs av sex, kraft og opposisjon. Og han gjentar det i annenhver setning gjennom hele konserten. «Are you motherfuckers havin' a good motherfuckin' time?» roper han entusiastisk, og det har folk.

Solo. Det er ingen tvil om at dette er en soloartist. Riktig nok har han med seg musikere som trakterer både bass, trommer og keyboard. De projiseres bare sjelden til storskjermen slik at de kan bli synlige for publikum, men lager til gjengjeld hele lydteppet han beveger seg på, der han går att og fram på scenekanten i et ustoppelig, rytmisk ordgyteri. Lydforholdene på Enga er ikke sånn at man hører noe særlig av tekstene, men det spiller ikke noen stor rolle, for fansen kan dem fra før, later det til. De får imidlertid ikke høre de samme varierte arrangementene som de er vant til på platene. Der er det både flere spennende, eksperimentelle lyder og riff i keybordet, mer snatrende perkusjon, litt sofistikert koring, og mer melodi. På Øya er det bassen som ruler. Det er pumpende repetisjon så tung og dyp at den virker som om den kommer rett opp av jorda. Brystkassa rister. Dette er kraft!

Skriker. Men Kendrick Lamar vil ha noe tilbake. Han egger oss til å rope. Forteller at han har gående en konkurranse mellom publikum i byene han besøker på turneen: Hvilken er den «loudest motherfuckin' city?». Sånt trigger folket. De skriker og vifter med armene. Men han vil ha mer. Om vi ikke kan bli enda litt mer «motherfucking crazy»!? Det hjelper. Hundrevis av armer vaier foran ham som ei frodig eng i vind, og Øya-folket vinner seier i hans engasjementskonkurranse.

Det er blitt mørkt når han første gang går av scenen. Himmelen har ryddet bort skyene som har gjort fra seg i løpet av ettermiddagen, og sammen med de traskende føttene har gjort plenene mellom ruinene gjørmete. Folk står rådville og lurer, er det over nå? Men så kommer han tilbake, klar for siste innsats. Lilla lyskastere sveiper over publikum. Det får de løftede hendene til å ligne glinsende gullfisker som vaker. Men etter et par siste numre er det faktisk slutt. Folk kan senke armene. Vekkelsesmøtet er over.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk