Ung – og erfaren

KOMMENTAR: Det er et godt valg. Petrenko er ikke bare ung, frisk og fremadstormende, han er solid og merkelig erfaren. Skulle en tenke at han er for ung, minner vi høflig om at Mariss Jansons, den feirede, bare var to år eldre da han i sin tid startet i Oslo. Det gikk rimelig bra. Han løftet orkesteret til høyder hvor det ikke hadde vært før, han drev orkesteret fram til platekontrakter (EMI, Chandos) og prisbelønte innspillinger – vi snakker for eksempel om referansesettet med Tsjaikovskijs symfonier. Der har ikke orkesteret vært siden. Godt ja, men til tider ikke mer enn det.

Lønningslista. Oslo–filharmonien hadde to valg, enten en ung, seriøs og ikke for glattpolert. Eller en eldre, som kunne gi tyngde og erfaring til denne orkesterkroppen, som av og til flyter opp til det ensidig virtuose. Det ble det første. Det er antakelig musikerne i Royal Liverpool Philharmonic Orchestra måtelig glade for, nå må de dele ham med nok et orkester – han har også National Youth Orchestra of Great Britain inne på lønningslista allerede.

Høye ambisjoner. Petrenko har høye ambisjoner. Det er som å høre Mariss Jansons i 1979, da han etter pressekonferansen i går sa at «Oslo–filharmonien er godt orkester, men det kan bli bedre – jeg tror jeg kan bidra til det». Slikt ser vi gjerne på som selvskryt her i røysa. Men det er selvbevissthet. Han vet hvem han er, hvor han vil og han kalkulerer – som alle gode – med midlene han vil nå målet med. Betryggende. Det vet en jo også, mange dirigenter er djevler og skremmer sjelen ut av orkestrene sine. Petrenko er elsket, slik Jansons var det. Likt fordi han tar tingene på alvor og inspirerer til det. Jansons var for øvrig som en mentor for Petrenko, da han bodde i St. Petersburg.

Det beste. Uten plateinnspillinger eksisterer man knapt nok i musikkbransjen for tiden. Petrenko har allerede en lang merittliste – på topp innspillingen av Tsjaikovskijs Manfred-symfoni med RLPO (Naxos), som ble belønnet med Gramophone Record Award 2009. Denne vinteren henter han priser for innspillingen av Sjostakovitsj' tiende symfoni (Naxos) – som fikk Sjostakovitsj–kjenneren David Fanning i Gramophone til å skrive: «Dette er, ved siden av Karajans 70–tallsinnspilling, den beste jeg kan nevne. Hvis det har vært en finere de siste årene, må jeg ha oversett den. Men det tror jeg ikke.»

Dette er en stor melding for musikklivet i Oslo. Petrenko beskrives – av dem som kjenner ham – som hardtarbeidende og utadvendt. Når landets viktigste orkester får nye leder, betyr det på sett og vis at hele musikklivet får det. Alle visste hvem «Mariss» var. Han engasjerte seg sterkt i det norske, han sto midt i og inspirerte til og legitimerte det å lage musikk i Norge. Petrenko følger nok mesteren.