Ukledelig klassisk

Naturligvis solgte ­Norges mest populære artist ut klassisk-­konserten i Oslo Spektrum med KORK (Kringkastingsorkesteret) 29. november. Det ville han ha gjort uansett hvilke ­musikere han hadde hatt med seg på ­scenen. At 7000 fans klappet hånd­flatene såre, og tydeligvis ­mente 600 kroner i inngangs­billett var vel anvendte penger, gjorde ikke ­versjonene av «Eg ser» og ­«Mysteriet deg» ­mindre dårlige ­eller dressen til ­Saudabamsen ­synlig mer ­komfortabel.

LES OGSÅ: Konsertarrangør likte ikke Dagbladartikkel

Alvorstung

Det er ikke slik at vi savner Eidsvågs busserull fra ­forkynner og protest­sang-­perioden med Frender på 1970-tallet. Vi ­etterlyser bare den uformelle, løse og ledige Eidsvåg, som lar visene sine få den enkle og ­luftige tilnærmingen de i utgangs­punktet var skrevet og ment for, og som passer dem best. Den ­til­knappete, litt ­alvorstunge, og så til de ­grader stuerene utgaven vi så i Oslo S­pektrum, minnet mer om kanapéer i en mottagelse enn det artisten selv har kalt «dessert for lang og tro tjeneste».

For å selge CD-versjonen av Klassisk Eidsvåg lokker plateselskapet med 50 billetter til en intimkonsert på Måne­fisken ved Akerelva i Oslo senere i vinter. Dét er klassisk Eidsvåg, i ­betydningen ledig og stryke-fri versjon. Slik han også virker komfortabel med et band med trommer, gitar, bass og Hammond B3, som lukter litt svette og masse saudabu. I forfinet format forsvinner fortroligheten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Breier seg ut

Haugesund-­bandet Vamps suksessfulle samarbeid med Kristiansand Symfoni­orkester har muligens trigget ­Eidsvåg til å prøve noe lignende. Selv synes jeg Vamps beste låt, ­«Tir Na Noir», med tekst av ­lyrikeren ­Kolbein Falkeid, lider samme skjebne som Eidsvågs «Eg ser» når den blir omsvøpt av ­smektende fioliner.

Vamp-sjef Øyvind Staveland har uttalt at Vamp er best når de ­formidler gode tekster i en rolig stemning. Det samme kunne nok Bjørn Eidsvåg ha sagt. Hvorfor begge likevel breier seg ut i stort orkesterformat, fatter jeg ikke. Enda godt Eidsvåg har sagt han nå jobber med «noe helt annet», som må bety mindre og bedre.

Full krasj

Flere andre ­artister har kommet dårligere fra sitt ­klassiske musikkfrieri enn Eidsvåg og Vamp. Å høre de gamle tungrockheltene Deep Purple fremføre «Smoke On The ­Water» med Buchuresti Symphony Orchestra, er radbrekking av en gammel rocke­klassiker. ­Metallicas samarbeid med San Francisco Symphony ­Orchestra, er ikke mye bedre.
 Proffe fiolinister med svette ­ansikter må anstrenge seg til det ­ytterste for å henge med i uvante svinger, understreker bare crossover-krasjen.

Den siste som hadde trengt å begi seg inn på denne klassisk-galleien, var Neil Young. Hans nye album Storytone, med et 92 ­personer stort symfoniorkester, pluss et storband, høres ut som en dårlig spøk sammenlignet med de hudløse platene med det ­rufsete garasjebandet Crazy Horse. Hva Young vil med dette, er ikke godt å si.

Da jeg spurte Ray Davies i The Kinks hvorfor han ville gi ut pop-perler som «You Really Got Me», «Victoria» og «Waterloo Sunset» i pompøse versjoner med The Crouch End Festival Chorus (The Kinks Choral Collection, 2009), svarte han at han lenge hadde hatt lyst til å skrive noen nye salmer for å friske opp Church of England, ­etter å ha blitt tvangsfôret med gamle salmer av en eldre med­pasient da han lå på sykehus. Det er til å forstå, men bra ble det ikke.

Dylan har om sine mange omskrivninger av egne låter uttalt at «sanger ikke står skrevet i stein». Det har han rett i. Det er lov å ­tråkke nye stier i gammelt terreng, men Dylan har klokelig nok ­aldri prøvd å forfine sin folkelighet med fioliner.

Egne komposisjoner

Da er det bedre å gjøre som Jon Lord (Deep Purple), Elvis Costello, Paul ­McCartney og Keith ­Emerson (Emerson, Lake & Palmer), ­nemlig å lage sine egne ­klassiske eller samtidsmusikalske ­komposisjoner – selv om resultatet ikke har vært i nærheten av det de har laget innenfor et populær­musikalsk segment. Et annet ­fornuftig grep kan være å lage egne messer, hvor det ­symfoniske finner sin naturlige plass, slik ­norske Kristoffer Rygh (Ulver) og Real Ones har ­lykkes med. Rockeartister som i utgangspunktet skriver musikk som kler et klassisk format, blir også noe annet. På det symfoniske 
bandet Moody Blues’ originalversjon av «Nights In White Satin, løfter ­London Festival Orchestra
-låten, som solgte en million i USA på slutten av 1960-tallet, til de helt store høyder.

Smak og behag

Mens en ­stadig større overlapping ­mellom jazz, folkemusikk, country og rock har vært naturlig og ­befriende, har en tilsvarende tilnærming ­mellom ­populærmusikk og ­klassisk ­musikk ofte virket tilsvarende kunstig. Uttrykkene tilhører så vidt ­forskjellige tradisjoner, ofte også tidsaldre, at overlappinger sjelden tjener hverken den ene eller den andre part.