Naturligvis solgte Norges mest populære artist ut klassisk-konserten i Oslo Spektrum med KORK (Kringkastingsorkesteret) 29. november. Det ville han ha gjort uansett hvilke musikere han hadde hatt med seg på scenen. At 7000 fans klappet håndflatene såre, og tydeligvis mente 600 kroner i inngangsbillett var vel anvendte penger, gjorde ikke versjonene av «Eg ser» og «Mysteriet deg» mindre dårlige eller dressen til Saudabamsen synlig mer komfortabel.
LES OGSÅ: Konsertarrangør likte ikke Dagbladartikkel
Alvorstung
Det er ikke slik at vi savner Eidsvågs busserull fra forkynner og protestsang-perioden med Frender på 1970-tallet. Vi etterlyser bare den uformelle, løse og ledige Eidsvåg, som lar visene sine få den enkle og luftige tilnærmingen de i utgangspunktet var skrevet og ment for, og som passer dem best. Den tilknappete, litt alvorstunge, og så til de grader stuerene utgaven vi så i Oslo Spektrum, minnet mer om kanapéer i en mottagelse enn det artisten selv har kalt «dessert for lang og tro tjeneste».
For å selge CD-versjonen av Klassisk Eidsvåg lokker plateselskapet med 50 billetter til en intimkonsert på Månefisken ved Akerelva i Oslo senere i vinter. Dét er klassisk Eidsvåg, i betydningen ledig og stryke-fri versjon. Slik han også virker komfortabel med et band med trommer, gitar, bass og Hammond B3, som lukter litt svette og masse saudabu. I forfinet format forsvinner fortroligheten.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Breier seg ut
Haugesund-bandet Vamps suksessfulle samarbeid med Kristiansand Symfoniorkester har muligens trigget Eidsvåg til å prøve noe lignende. Selv synes jeg Vamps beste låt, «Tir Na Noir», med tekst av lyrikeren Kolbein Falkeid, lider samme skjebne som Eidsvågs «Eg ser» når den blir omsvøpt av smektende fioliner.
Vamp-sjef Øyvind Staveland har uttalt at Vamp er best når de formidler gode tekster i en rolig stemning. Det samme kunne nok Bjørn Eidsvåg ha sagt. Hvorfor begge likevel breier seg ut i stort orkesterformat, fatter jeg ikke. Enda godt Eidsvåg har sagt han nå jobber med «noe helt annet», som må bety mindre og bedre.
Full krasj
Flere andre artister har kommet dårligere fra sitt klassiske musikkfrieri enn Eidsvåg og Vamp. Å høre de gamle tungrockheltene Deep Purple fremføre «Smoke On The Water» med Buchuresti Symphony Orchestra, er radbrekking av en gammel rockeklassiker. Metallicas samarbeid med San Francisco Symphony Orchestra, er ikke mye bedre. Proffe fiolinister med svette ansikter må anstrenge seg til det ytterste for å henge med i uvante svinger, understreker bare crossover-krasjen.
Den siste som hadde trengt å begi seg inn på denne klassisk-galleien, var Neil Young. Hans nye album Storytone, med et 92 personer stort symfoniorkester, pluss et storband, høres ut som en dårlig spøk sammenlignet med de hudløse platene med det rufsete garasjebandet Crazy Horse. Hva Young vil med dette, er ikke godt å si.
Da jeg spurte Ray Davies i The Kinks hvorfor han ville gi ut pop-perler som «You Really Got Me», «Victoria» og «Waterloo Sunset» i pompøse versjoner med The Crouch End Festival Chorus (The Kinks Choral Collection, 2009), svarte han at han lenge hadde hatt lyst til å skrive noen nye salmer for å friske opp Church of England, etter å ha blitt tvangsfôret med gamle salmer av en eldre medpasient da han lå på sykehus. Det er til å forstå, men bra ble det ikke.
Dylan har om sine mange omskrivninger av egne låter uttalt at «sanger ikke står skrevet i stein». Det har han rett i. Det er lov å tråkke nye stier i gammelt terreng, men Dylan har klokelig nok aldri prøvd å forfine sin folkelighet med fioliner.
Egne komposisjoner
Da er det bedre å gjøre som Jon Lord (Deep Purple), Elvis Costello, Paul McCartney og Keith Emerson (Emerson, Lake & Palmer), nemlig å lage sine egne klassiske eller samtidsmusikalske komposisjoner – selv om resultatet ikke har vært i nærheten av det de har laget innenfor et populærmusikalsk segment. Et annet fornuftig grep kan være å lage egne messer, hvor det symfoniske finner sin naturlige plass, slik norske Kristoffer Rygh (Ulver) og Real Ones har lykkes med. Rockeartister som i utgangspunktet skriver musikk som kler et klassisk format, blir også noe annet. På det symfoniske bandet Moody Blues’ originalversjon av «Nights In White Satin, løfter London Festival Orchestra -låten, som solgte en million i USA på slutten av 1960-tallet, til de helt store høyder.
Smak og behag
Mens en stadig større overlapping mellom jazz, folkemusikk, country og rock har vært naturlig og befriende, har en tilsvarende tilnærming mellom populærmusikk og klassisk musikk ofte virket tilsvarende kunstig. Uttrykkene tilhører så vidt forskjellige tradisjoner, ofte også tidsaldre, at overlappinger sjelden tjener hverken den ene eller den andre part.