Trikser­ ikke med troen

For første gang på 14 år forbereder han seg ikke til X Games, OL ­eller andre internasjonale konkurranser. Norges mestvinnende X Games-utøver gjennom tidene har lagt konkurranseskiene på hylla.

– Vil det bli et savn?

– Det tror jeg ikke det blir tid til. Det har vært så mange år med løse tråder utenfor skiløypa, at det er på høy tid å nøste dem opp. Jeg tenker da først og fremst på kona mi og sønnen min. Det har vært kult å vinne åtte X Games-­medaljer, men enda kulere å leke meg på ski med kompisene mine. Det viktigste har vært å kunne hedre Gud med kjøringa mi, men nå får jeg gjøre det på andre måter, sier den 28 år gamle hallingdølen i en pause fra å kjøre tråkkemaskinen i bakken rett utenfor huset sitt.

LES OGSÅ: Godhetskalenderen – 14. desember: Andreas Håtveit

Har ikke landet

I høst var ­Andreas Håtveit med på TV-innspilling for «71 grader nord». Han har brukt en del tid på den nye biografien som Fri Flyt-journalist Thomas Kleiven har skrevet. Nå er han også blitt spurt om å trene freestylegruppa til Geilo et par dager i uka – også litt i anlegget han selv har bygd opp på hjemstedet sitt. Derfor må det preppes.

Snart skal han og kona ha barn nummer to. Da har Andreas tenkt å begynne som vaktmester på Hermon høyfjellsenter, som foreldrene­ driver.

– Pensjonist, du liksom. Jeg har ikke landet, selv om jeg har lagt opp som skikjører. Mange spør om jeg vil få abstinens av å ikke kunne være i bakken hele dagen, men jeg tror ikke det. Selv om jeg har vært 100 prosent til stede i ski­kjøringen, så har det aldri vært noe mål å være best – bare bli så god som mulig. Den innstillingen har gitt meg et avslappet forhold til idretten, også når den ikke er der lenger, tror Andreas Håtveit.

Feilprioritering

– Har du ikke satt deg karrieremål?

– Selv om jeg har satset alt i de konkurransene jeg har vært med i, er de beste minnene fra tiden som aktiv treninga og leken med kompisene mine i bakken her i Sudnesdalen. Det å utforske nye triks og ha friheten til å gjøre nettopp det, har gjort at jeg aldri er blitt lei av skiidretten. Det var det at jeg fikk så dårlig samvittighet fordi jeg forsømte familien min som gjorde at jeg ga meg.

LES OGSÅ: Andreas Håtveit: – OL var overraskende kjedelig

– Maste kona om at du måtte slutte?

– Nei, tvert imot. Hun har alltid sagt at jeg bare kunne kjøre på. Nå er jeg likevel glad for at det er blitt lettere å prioritere; Jesus, familien og skikjøringa – i dén rekkefølgen.

Dørgende kjedelig

Andreas Håtveit har ikke alltid vært slik. Lenge syntes yngstemannen i søskenflokken det var dørgende kjedelig å være på kristne møter, som foreldrene Ruth og Arne tidlig tok med barna på. Storebroren Jon fikk Andres ørlite på glid, da han fikk lillebroren med seg på KRIKs Action-arrangement. Trusselen var at Andreas aldri mer fikk låne dataen om han ble igjen hjemme.

– Mor og far trodde ikke de ­kunne prakke på oss barna en tro, i hvert fall ikke en slitesterk tro. For min del synes jeg likevel de tidligere kunne vært enda ­tydeligere på sentrale ting som synd og ­frelse. Barnetroen var grei nok, men ­såpass «sukra» at jeg kunne vri meg unna og ­gjøre akkurat det jeg ­hadde lyst til. Troen var til godt opp i tenårene til­passet min, og ikke Guds, standard. Det er en ­vanskelig balanse, ­dette. Hadde det blitt for mye synd og dom hjemme, kunne dét også slått feil ut.

Troens alvor

En forkynner på en amerikansk TV-kanal han svitsjet innom, åpnet øyene hans for det han kaller troens alvor.

– Forståelsen av synd, frelse og tilgivelse ble avgjørende. At noen kaller troen min svart-hvit, er OK: Enten fins Gud, eller så fins han ikke. Enten tror vi på ham, eller så gjør vi det ikke. Det er jo svart hvitt, dette.

– Er det vanskelig å være så sikker i sin tro?

– Nei, ikke når jeg ser alt Gud har skapt rundt meg.

– Hadde den nye trosopplevelsen noen betydning for skikjøringen din?

– Jeg ble ikke en bedre kjører, men en bedre taper. Og jeg fikk en annen målsetting. Hensikten med å kjøre på ski ble først og fremst å kunne fortelle andre om Jesus. Men også å bli flinkere til å behandle folk med respekt, og tilgi andre slik Gud har tilgitt meg.

Før hver eneste konkurranse har jeg bedt Gud om å gjøre mitt beste, og da har det ikke betydd så mye om jeg ble nummer én, fire eller aller sist.

De første årene som topp­kjører, da det var mer tobakk, rus og ­festing i miljøet enn nå, hendte det noen fleipet med at det var tryggest å holde seg unna han kristne fyren.

– Men det ga seg fort. Jeg sluttet jo ikke å være meg selv.

Badet i skummet melk

I et stort oppslag med ham i et skiblad, viste forsiden ham liggende i et badekar fylt med skummet melk, siden det er favorittdrikken hans. Intervjuet handlet mest om troen.

– Det med badekaret er ­kanskje ikke det lureste jeg har gjort, men det var jo mest moro. Hvis gladkristen betyr å være glad og ­kristen, så er jeg nok det, ler han.

Konkurrentene som uttaler seg om Andreas Håtveit i den nye boka, kaller ham «stødig», «alltid glad», «super trävlig» og «grym».

– Jeg er vel bare meg selv. En trygg oppvekst med stor frihet og masse lek og moro, har nok gjort sitt. At jeg er så på hugget, er nok ikke ADHD, bare at jeg alltid har vært så fryktelig motivert, ler han.

At han ble verdensstjerne på twintip-ski, tror han skyldes ­grenens frie rammer.

Over de høyeste hoppene

– Det er lov å være kreativ og finne på egne triks, ja være seg selv. Det er ingen oppskrift i denne idretten, bortsett fra å være masse på ski. Og dét er jo ikke noe problem når man har det kjempegøy hele tiden. At det fins noe der over de høyeste hoppene mine, har bare gjort det ekstra motiverende.

Følg oss på Facebook og Twitter!