Kultur

Tid for høytlesning

Opplesningskvelder blir stadig mer populært, og flere melder seg på fortellerkurs. – Folk er sultefôret på høytlesning, sier forfatter.

Forfatterne Vigdis Hjorth og Line Baugstø har travle sommeruker bak seg. Begge har reist land og strand rundt for å lese høyt fra sine rykende ferske bøker som gis ut til høsten.

– I går leste jeg en episode fra boken som jeg selv synes er ganske alvorlig. Til min store overraskelse begynte publikum å le. Kanskje det var meg de lo av, undrer Vigdis Hjorth.

Hjorth synes det er fascinerende hvordan teksten endrer seg i møte med publikum. Og at både hun og publikum kan bli overrasket. Tung aksent, engasjement og fremføringsglede er alfa og omega hvordan teksten oppleves.

– Jeg merker reaksjonene fra publikum umiddelbart, det oppstår en unik kontakt. Jeg har alltid lest høyt for barna mine, men leser sjelden for voksne i private settinger. Det kunne jeg godt ha gjort oftere, sier Line Baugstø.

Enormt populært. Baugstø er også leder i Norsk forfattersentrum. Institusjonen har lenge holdt høytlesningskvelder for publikum. Baugstø sier at konseptet har tatt helt av.

– I løpet av de siste ti årene har vi opplevd en økning i antall høylesningsarrangementer på nesten 200 prosent. Folk er sultefôret.

Men folk vil ikke bare lytte. De vil også lære å lese høyt selv.

Birgitte Bjørnstad Sæbø holder kurs i tekstformidling og har selv lang erfaring som forteller. Hun opplever at interessen for høytlesningskurs og fortellerteknikker bare stiger.

– Å lese høyt for barn er svært vanlig, mange lærere og pedagoger ønsker å lære mer om dette. Det er også stor interesse for tekstleserkurs innad i kirken. Men det er ikke bare profesjonelle som går på kurs. Jeg vet om både unge og gamle som leser høyt for hverandre i private sammenhenger.

Sæbø mener det er svært viktig at høytlesningskunsten ivaretas.

– Det gir en helt spesiell følelse av ro. Det er litt som å høre på radio, vi danner oss bilder av det som skjer, vi utvikler vår fantasi.

Lese høyt eller fortelle. – Er det noen forskjell på høytopplesning og fortellerkunst?

Jeg vil si at høytlesing er å lese direkte fra en bok. Fortellerkunst handler mer om gjenfortelling av en historie med egne ord, uten bok for hånd.

Så har du en tredje variant hvor man har lært noe utenat fra en bok. Man kan gi dette en form der det oppleves som gjenfortelling - ikke opplesing. Et eksempel på dette er Svein Tindbergs fremføring av Markusevangeliet.

– Når dette er sagt - er det jo også mulig å operere med en videre definisjon, og si at både høytlesing og gjenfortelling handler om fortellerkunst. For det er jo en kunst å fremføre noe på en måte som holder lytterne i ånde, sier Sæbø.

Renessanse. Professor Eldrid Lunden ved Forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark, tror absolutt at høylesning som genre kan få en renessanse.

- Vi må huske på at boktrykkerkunsten er et langt yngre fenomen enn fortellerkunsten, og at vi er fremdeles fascinert av denne. Men blir støynivået fra moderne medier særlig mer påtrengende enn nå, så tror jeg et omslag kan melde seg. Men det er selvsagt vanskelig å spå slikt.

Eldrid Lunden mener vi i overskuelig fremtid nok vil foretrekke å oppleve en kunstner «live» dersom det er mulig.

– Vi har lenge hatt uttrykket «levende musikk». Det å oppleve noen lese, gir på samme måte en tilleggsdimensjon til den trykte teksten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur