Tenksomt om fatale veivalg

Flere ganger har Richard Ford skildret familier i randsonen av normale tilværelser. Ofte er de på kant med loven og strever med å holde hodet over vann økonomisk og sosialt. I den nye romanen Canada kretser amerikaneren om de samme motivene som i debuten Rock Springs (1979) og den senere Wildlife (1990). Barn utsettes for hendelser som blir bestemmende for resten av deres liv fordi foreldre svikter seg selv og dermed barna.

Foreldrene til jeg-fortelleren i Canada snur den amerikanske drømmen på hodet: For å skape en bedre fremtid for seg selv og barna, begår de en forbrytelse som fører dem rett i fortapelsen. Slik endres femten år gamle Dell Parsons og hans tvillingsøster Berner status i løpet av et døgn: fra vanlige amerikanske unger til barn av forbrytere. De overlates til seg selv, og blir tvunget til å være voksne altfor tidlig. For jeg-fortelleren går det fint – han klarer å stable et liv på beina. Søsteren mislykkes i sitt liv. Hvilke egenskaper besitter Dell som gjør ham til en overlever?

Forsoning. Refleksjoner og observasjoner preger fortellerstemmen som «vil fortelle om ranet som foreldrene våre begikk. Dernest om mordene, som skjedde senere. Ranet er det viktigste, fordi det var bestemmende for hvordan det gikk med meg og søsteren min senere i livet.» Han legger vekt på kardinalhendelser, og gjennom å fortelle om disse makter han å «forene de umake elementene i et hele som bevarer det gode, selv om det gode sant nok ofte vanskelig lar seg finne». Fremstillingen preges av forsoning og dyp emosjonell innlevelse i den fortelleren var som ungdom. Han bebreider aldri foreldrene, men gjør sitt beste for å forklare handlingen deres, og vektlegger hva de rakk å gi ham før de forsvant ut av livet hans.

Livsløpet skildres konsentrert til korte tidsperioder, og det skiller Ford fra andre store realistiske fortellere som Joyce Carol Oates, eller Philip Roth i noen av deres mest berømte romaner. Samtidig er dette særegent for Fords jeg-fortellerstemme, som blir rendyrket i fortellingene om Frank Bascombe (Uavhengighetsdagen, Sportsjournalisten, Hvor landet ligger). Disse romanene særmerkes av langsomhet og detaljrikdom. Jeg–fortelleren reflekterer, observerer og kommenterer detaljorientert hverdagslivets små og store hendelser med flat og lakonisk valør. Aner vi slektskap med realister som Trude Marstein?

Fatale veivalg. I motsetning til romantrilogien om den mislykkede forfatteren og sportsjournalisten, men måtelig vellykkede eiendomsmegleren, Frank Bascombe, handler Canada om fatale feilvalg, og følgene av dem. I Canada vender Ford altså tilbake til motiver preget av dramatikk, men fortellerstemmen, som forteller om svært dramatiske hendelser uten noen gang å være dramatisk, er konsistent i forfatterskapet. Og med den formulerer sekstiseks år gamle Dell Parsons sin holdning til tilværelsen: «Jeg tror at det du ser, i det store og hele er det som er, og at livet stort sett er tomt når det gis videre til oss. Så om betydning veier tungt, er det bare det den gjør. Skjult mening er så godt som fraværende.» Slik formuleres også et syn på litteratur som karakteriserer forfatterskapet.

Canada er god, reflektert, og spennende, men ikke les den uten en pakke kleenex ved siden av deg om du er et følsomt menneske.