Tar løgnen i forsvar

Finn Tveito er førsteamanuensis på Institutt får kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, og har nå skrevet boka Løgn og litteratur. Bruk av løgner i litteraturen og i det sosiale livet.

– Jeg ble overrasket over hvor ofte vi aksepterer løgnene, sier han.

LES SVAR FRA FILOSOF: Tror ikke på ­livsløgnen

I boka tar han for seg de forskjellige funksjonene løgner kan ha, for eksempel i politikken. Blant annet gjennom de løgnaktige nihilistene i Dostojevskijs roman De besatte, og herskernes ­undertrykking av proletariatet i Orwells 1984. Men løgnen er ikke bare et onde, den kan også være et legitimt verktøy, mener han.

– Mye tyder på at løgnene rett og slett er nødvendig for at politikere skal kunne utføre jobben sin. Og jeg tror velgerne aksepterer at det er slik, fordi vi skjønner at de må love litt mer enn de kan holde.

LES OGSÅ: Vi tåler ikke så mye løgn

Et mørkt bilde

Likevel ­bedyrer Tveito at han ikke er kyniker, men pragmatiker. Han mener han nøkternt beskriver hvordan ting er. I politikk, og i kjærlighet.

– Forfatteren Marcel Proust har en slags hypotese om at de som elsker hverandre, nesten blir nødt til å lyve til hverandre for å kunne holde ut sammen. Det ser ut til at løgner er nødvendige for at kjærligheten skal kunne blomstre. Løgnene i kjærlighetslivet illustrerer godt den sosiale reguleringsmekanismen. At løgnen kan beskytte, verne og forsvare. Den kan brukes for å holde oppe integriteten eller stoltheten.

[ Les flere artikler fra vårt litteraturbilag som kom ut 18. november. ]

Litteraturen viser løgnen­ i alle mulige fasonger. I Tveitos bok møter vi blant annet løgneren som komedie­figur, de som lyver for å komme seg frem, livsløgneren, og den politiske løgneren. Vi møter Løgnhalsen til Platus og Løgneren til Martin A. Hansen.

– Hvorfor bruker du disse fortellingene til å fortelle om løgn?

– Litteraturen iscenesetter. Den gjør at vi skjønner mer, og kjenner igjen situasjoner vi kanskje selv har opplevd. Slik blir skjønnlitteraturen en beredskap mot ondsinnede handlinger. Jeg synes vi oftere skal bruke skjønn­litteratur som arena for ­refleksjon, sier Tveito.

LES OGSÅ: Dobbeltlivet felte kongens biskop

Fellesskapets løgner

Tre av historiene som Tveito bruker, er skrevet av Henrik Ibsen: Gjengangere, Vildanden og Et dukkehjem.

– Ibsen iscenesetter ganske groteske livsløgner, som alltid går ut over noen. I Vildanden tar Hedvig livet sitt, på grunn av livsløgnen i familien. Ibsen viser hvor mye skade livsløgner kan skape.

– Er livsløgner ondsinnede, eller er de en beskyttelsesmekanisme?

– De er til dels ondsinnede, og til dels aksepterte mekanismer for å holde ut eller takle en situasjon. Og de er en mekanisme som en gruppe mennesker aksepterer, sprer videre og holder oppe. Det er fellesskapet som holder livsløgnene ved like.

– Er det en livsløgn når vi iscenesetter våre liv, for eksempel ved å framstille oss selv fordelaktig på sosiale medier?

– Vi må alle skape fortellinger om oss selv, om hva vi står for, og om handlinger vi har gjort. Men livsløgnen er mer alvorlig. Den er kompakt og sementert. Den er omfattende og det er farlig om den skal bli avslørt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Hvor finner vi livsløgnene i dag?

– Det finnes elementer av livsløgn i de aller fleste familier. Det er få som er åpne og ærlige om alt. Slik må det nok også være. Det finnes en god del livsløgner i omløp, så spørs det hvor farlige de er.

– Skal man plukke de fra hverandre?

– Det er en mulighet, og de fleste er nok i stand til å gjennomskue en livsløgn. Men ofte lar man være. I novellen The Liar av Henry James møter vi en notorisk løgner som ikke blir avslørt. Han får fortsette med de ville historiene sine, som framstiller ham selv i et vakkert lys. Også fortelleren, som kunne avslørt ham, glatter over. I Vildanden blir derimot livsløgnen avslørt, og det får katastrofale konsekvenser. Noen ganger har livsløgnen satt seg så fast at det er farlig å avsløre dem. Jeg kan ikke si hva som er rett å gjøre.

– Når lyver du selv?

– Jeg tror ikke jeg har så mye å oppnå med å lyve. De som lyver med en vond intensjon, blir før eller siden isolerte og utelukket. De blir fortreffelige i egne øyne, men omgivelsene vil gjennomskue dem. Så det er risikabelt og skadelig, og jeg har blitt bevisst på at jeg vil unngå det. Men jeg er nok like flink til å produsere uskyldige hvite løgner som folk rundt meg.