Svensk frustrasjon

ANMELDELSE: Den allerede internasjonalt anerkjente og prisbelønte filmen har Norgespremiere i morgen, og fortjener et stort publikum. Ikke først og fremst fordi den tar opp problemene svensk ungdom på jobbjakt i Norge møter, men fordi den på glimrende vis henter frem viktigheten av toleranse, selv­respekt og menneskeverd uavhengig av statsborgerskap.

LES MER: – House of Cards har skapt et manipulativt monster

Døyver smerten

Filmen kler brutalt av begrepet «partysvensker». Festes det, er det i filmen mest for å døyve smerten over ikke å finne sin plass blant nye venner, midt i et nåløye av et jobbmarked. Fordi man kjenner på hjemlengsel, og følelsen­ av å miste seg selv. 25 år gamle­ Dino (Bianca Kronlöf) gir i ­filmens ­første halvdel unge svenske jobb­utvandrere til Norge et nokså trist ansikt.

Tilværelsen i et nokså lugubert kollektiv endres når Dino blir hushjelp og barnepasser i et norsk hjem, hvor faren (en tidligere tennisstjerne) driver restaurant og har ansvaret for sine to barn. Kona (spilt av ­Petronella Barker) jobber i Afrika som bygningsarkitekt. En heftig forelskelse mellom faren og den atskillig yngre svenske hushjelpen skaper ikke bare trekantdramatikk.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ny arbeiderklasse

Faren,­ glimrende spilt av Henrik ­Rafaelsen, fremstår som snill, desillusjonert og veik. Hans nye flamme, Dino, viser seg derimot å være både handlekraftig og ­initiativrik, når det virkelig trengs. Scenen hvor hun i selskap med berusede nordmenn må finne seg i å høre utsagn som «jeg har ikke noe imot at svensker gjør rein dassen etter meg», topper seg når endelig hun blir spurt om hvordan svenskene ser på nordmenn: «Vi betrakter dere vel som våre utviklingshemmede fettere som har vunnet i Lotto».

Det snakkes i filmen om unge svenske jobbsøkere som Norges nye arbeiderklasse. De som må ta til takke med serverings- og rengjøringsjobber norsk ungdom ikke gidder å ha. Storebror Sverige fra 1970-tallet er blitt lillebror. Frustrasjonen i det svenske bokollektivet Dino tilhører, er til å ta og føle på. Er forholdene virkelig så ille for svenske arbeidere i Norge, skjuler de det sannelig godt, imøtekommende og hyggelige som de som regel er.

LES MER: Ben-Hur spilles inn på nytt

Bærende karakter

Dino er ­filmens bærende karakter. ­Måten hun først fremstår på; ­naken,­ ­ruset og sårbar til skinnet, for deretter å hente frem en indre styrke til hjelp både for seg selv og den usikre tenåringsdatteren Ida, er gripende troverdig. Et blikk og litt mimikk er ofte nok for den litt lavmælte skikkelsen som Bianca Kronlöf fremstiller.

At så mange intriger kan ende opp i så mange «happy ­endings» gjør likevel filmens slutt mer «gammel amerikansk» enn fersk norsk-svensk. Selv American ­Beauty, med litt av samme­ tematikk, har en mindre­ ­feelgood-slutt.