Anmeldelser

Stor roman om de små valgene

Stephan Enter har skrevet en uvanlig sterk roman om valgene som i ettertid viste seg å være livsavgjørende.

Stephan Enter er en nederlandsk forfatter og Gjenforeningen er hans tredje roman. Den har fått svært gode kritikker, og når den nå foreligger i norsk oversettelse, kan det sies med en gang: Det er fortjent.

Bokens ytre handling er enkel. Den består i hovedsak av en togreise for to kamerater i førtiårene, Paul og Vincent, som for tyve år siden var forelsket i samme jente, Lotte. Togreisens mål er Wales, hvor nettopp Lotte bor sammen med sin mann, Martin. Disse fire var for tyve år siden på fjelltur sammen i Lofoten, og gjennom togreisen erindrer de to kameratene sjelsettende opplevelser fra turen.

Godt komponert. Enters prosa er velkomponert i sine skiftninger mellom tilbakeblikk, dialog i togkupeen mellom Paul og Vincent, og indre refleksjoner. Lotte var forelsket i Vincent, men han avviste henne i løpet av fjellturen, og derfor valgte hun å satse på Martin. Lotte kysset ham bare en kveld utenfor teltet. Vincent har angret hver dag siden.

Paul redder Lotte fra å falle i døden i løpet av samme tur, og hun sier noe til ham rett etter fallet som Paul nå, tyve år etter, vil spørre henne om. Kan hun ha falt med vilje? Det er Martin som har tatt initiativet til gjenforeningen, han visste ingenting da, og ingenting nå, om at begge kameratene har følelser for hans kone. At Lotte giftet seg med Martin, var noe hverken Paul eller Vincent kunne forstå.

Skifter ståsted. Når de to vennene er fremme i Wales, skifter romanen ståsted og vi får historien om fjellturen fra Martins perspektiv. Gjennom disse tre historiene viser Enter konsekvensene av valg som i øyeblikket virket små og ubetydelige. For Vincent og Martin har det gitt en følelse av å leve inautentiske liv på hver sin kant. Vincent er overbevist om at Lotte og ham selv har levd parallelle liv uten sann kjærlighet, fordi de valgte den bort, mens Martin selv er usikker på sitt valg av Lotte.

Men Enter er ikke en forfatter som kun mestrer skriving som erindring, som tankeflukt uten handling. Avslutningen er brått intenst spennende og med et uventet og dramatisk klimaks.

Fullkommen stil. Stilistisk er språket til Enter tilnærmet fullkomment. Som leser er man på innsiden av karakterene fra første setning. Enter har en evne til å beskrive ting og flette dette sammen med personers følelser og betraktninger i øyeblikket som ligner den tyske forfatteren Uwe Tellkamp. Å skrive på den måten er ambisiøst, man legger inn en stor fallhøyde, men når det fungerer, som i denne boken, skaper det en nivåforskjell i romankunsten som skinner i øynene på hver bokside. Og, man får en følelse av at man sjelden våger seg på slik skriving i Norge.

Boken er gjennomborende, den skildrer våre skjulte tanker om hverandre, alt vi ikke sier, men som er så definerende for hvordan vi ser den andre. Sosiologien er overlegent balansert mot den allmenne psykologien, hvor alle kjenner på den samme usikkerheten og ensomheten. Martin har for eksempel en følelse av underlegenhet i møte med de tre andres overklassebakgrunn, fordi han ikke på samme måte kan sjonglere kulturelle referanser, fordi han prater utilslørt om sine ambisjoner og er for opptatt av pengebruken på turen.

Evig liv. Det går også en diskusjon om forgjengelighet gjennom boken, om muligheten for evig liv, aktualisert gjennom en avisartikkel om et forskergjennombrudd Vincent har lest før avreise. Gjenforeningen av reisefølget gjør nemlig at Paul, Vincent og Martin tenker over hva de har brukt de siste tyve årene på. På hver sin måte åpner det for eksistensielle spørsmål om tidsbruk, om aldring, om hvorfor de valgte som de gjorde, og hva som – på bakgrunn av en helt annen livserfaring enn de hadde som tjueåringer - dypest sett gir dem mening.

Jeg våger påstanden om at du ikke vil lese mange bøker som er bedre enn denne i år.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser