‘Sterkt troende reduserer Gud til et dumt pedantisk ­vesen’

– Mange av de som tror sterkest, ender opp med å redusere Gud til et dumt pedantisk ­vesen, med en voldsom interesse for hodeplagg, matvaner og kjønnsliv, sier han.

Filosofiprofessoren slår et slag for religionskritikken i sin nye bok Meining?. Boka har undertittelen Religionskritikk og filosofi hos Nietzsche og Garborg, og tar for seg de to tenkernes radikalt forskjellige religionskritikk.

Og kritisk tenking om religion og religiøse autoriteter er noe det trengs mer av, mener Hellesnes. For det er viktig å peke på det, når de som ser seg selv som de mest gudfryktige ender opp med å være blasfemiske.

– Gud blir tillagt interesser som reduserer ham. Hume fant latterlige innslag i religiøse tradisjoner og betraktet dem som blasfemiske. På samme måte som en kan være ufrivillig morsom, kan en være ufrivillig blasfemisk. Du spotter Gud – ikke fordi du er mot ham, men fordi du gjør ham så liten, smålig og sadistisk.

Fanatisme. Som filosofiprofessor og essayist er Jon Hellesnes kjent for sin evne til å aktualisere og allmenngjøre filosofi som ellers kan være vanskelig tilgjengelig. Når han har valgt seg religionskritikk som tema, er det fordi han mener slik kritikk nå krever sin plass, mer enn på lenge.

– Både jihadister og anti-jihadister henter kraft fra sine ­respektive religiøse tradisjoner. Det finnes mange eksempler på at slikt som teologene i gamle dager kalte for overtro og fanatisme skaper problemer for oss.

Hellesnes mener eksemplene er mange, og at vi finner dem ute i verden, så vel som her hjemme.

– Alle vet at det finnes voldelig islamisme, men forfallet i andre religioner kan være like ille. Selv Breivik viste til den kristne arven, som han ville forsvare på grotesk vis, sier han, og fortsetter:

– Dersom den religiøse villfarelsen slår inn i en situasjon med økonomisk krise og arbeidsledighet, da kan det skje mye uhyggelig. Storpolitikk kan også bli religiøs på en uhyggelig måte, som når pavekirken forbyr distribusjon av kondomer i Afrika, hvor aids-pandemien herjer. I 2003 ga Bush-administrasjonen samme forbud til amerikanske helsearbeidere, på evangelisk grunnlag.

Agnostiker. Han ser altså mange gode grunner til å være kritisk til religion, og til dem som påberoper seg religionen. Selv kaller han seg agnostiker, eller som han selv skriver: «Religiøse fenomen er så mangfaldige og ueinsarta at eg finn det lite rimeleg å forkaste heile greia slik konsekvente ateistar gjer». Et av hovedpoengene i den nye boka hans er nettopp at du godt kan tenke kritisk om religion selv om du skulle være religiøs.

– Det har vært vanlig å ­koble religionskritikk til religionsfiendtlig opplysningsfilosofi. Men religionskritikk har tradisjonelt vært en del av teologien, hvor den har gått ut på å skille såkalt «rett lære» fra overtro, fanatisme, og det som tidligere ble kalt «religiøst svermeri».

Han mener sekulariseringen har brakt fram nye utfordringer til filosofien, utfordringer som er spesielt relevante nettopp for teologer og religionsfilosofer. For eksempel om forholdet mellom religion og ­naturvitenskap.

– Er det slik som Kant mener, altså at religion og naturvitenskap verken kan støtte eller motsi hverandre? Eller er det slik at det på visse punkter må bli motsetninger mellom dem? I så fall, hvorfor? Dette er et eksempel på et religionskritisk spørsmål som hører hjemme i teologien. Også teologene har innsett at religionskritikk er viktig, med unntak av fundamentalistene, selvfølgelig.

Innfallsvinkler. I den nye boka, som lanseres i disse dager, tar han altså for seg Nietzsche og Garborg sin religionskritikk og filosofi. Arne Garborg var sju år yngre enn Friedrich Nietzsche, og var fra omkring 1890 en ­ivrig leser av ham. De to tilhørte også til dels samme miljø, i hvert fall var Hulda og Arne Garborg venner med Lou Salome mens de bodde i Tyskland. Hun var i en periode sammen med Nietzsche og han fridde til henne. I boka omtaler Hellesnes henne som en slags intellektuell femme fatale i datidens Tyskland.

– Garborg var ingen fiende av religion, og selv om han var veldig opptatt av Nietzsche, utøver de to svært forskjellig religionskritikk. Hovedforskjellen var at Garborg i 1880-åra skrev diskursiv religionskritikk, altså argumenterende, på samme måte som en framtredende filosof som Hume.

Dermed skiller Garborg seg fra Nietzsche, som ville avvise og avskaffe kristendommen fullstendig. Slik illustrerer de to tenkerne to radikalt forskjellige innfallsvinkler til religionskritikk. Men til tross for at han er fiendtlig innstilt til kristendom, har Nietzsche blitt kristne teologers yndlings­ateist, sier Hellesnes.

– Nietzsche er en fiende av kristen religion. Men på en så underfundig måte at han vekker stor interesse innen teologien, særlig i Danmark og Tyskland. Han er muligens de kristnes yndlingsateist fordi han mener den vestlige kulturen står og faller med kristendommen.

Mening. I dag tenker nok mange på spørsmålet om mening som noe tidløst. Men Hellesnes mener dette på mange måter er et barn av tiden Nietzsche og Garborg arbeidet i.

– Spørsmålet om livsmening går igjen både hos Garborg og Nietzsche. I Garborgs dikterfilosofiske verk Den bortkomne faderen blir det utviklet et skille mellom mening med livet, og mening i livet. Mening med livet forutsetter en religiøs oppfatning, eller metafysisk oppfatning. Om det faller bort, finnes det ikke mening med livet, men det kan fortsatt finnes mening i livet.

Spørsmålet om meningen med livet, og meningen i livet, ble oppfattet som vitalt viktig blant intellektuelle på 1800-tallet, og ble diskutert i tidsskrift som Samtiden og Syn og Segn. Hellesnes mener dette henger sammen med sekulariseringen og med at kirken hadde mistet sitt monopol på å tolke livet på jorda.

– Så lenge livsmeningen er selvsagt for folk flest, eksisterer ikke noe problem som heter meningen med livet. Men det tapet av mening som mange opplevde på 1800-tallet gjorde det mulig å artikulere dette problemet. Så det er neppe helt misvisende å si at det var på 1800-tallet problemet ble funnet opp, sier Hellesnes.

Velger seg Garborg. Nietzsche har status som en av de virkelig store. Garborg har ikke samme stjernestatus. For Hellesnes er dét tegn på at heller ikke filosofihistorien er rettferdig.

– Nietzsche blir framhevet som historisk viktig, noe som forklarer teologenes interesse for ham. Men de som framhever Nietzsche, fokuserer i stor grad på hans store kultur-diagnostiske evner. Han varslet om det radikalt nye som sekulariseringen kunne innebære. Han så at ideologiske og geopolitiske konstellasjoner i Europa kunne komme til å utløse store kriger i det 20. århundre. Men som resonnerende kritiker av vitenskap og religion har han store mangler. Det er en del som svikter hos Nietzsche, sier Hellesnes.

I boken sin kritiserer Hellesnes den tyske filosofen for å ha dukket unna sentrale utfordringer som religionsfilosofien byr på, som hvordan forholdet mellom vitenskap og religion er, ­eller bør være. Nietzsche ville i stedet bare kvitte seg med kristendommen. Garborg, på den annen side, forsøker å utforske hva det er i religionen­ som kan være med å skape ­mening i livet.

– Jeg er i tvil om en skal kalle Garborg for religiøs eller for agnostiker. Men av de to tenkerne er det nok ham jeg ligger nærmest. Nietzsche er en stor dikterfilosof. Men han er ikke på sitt beste som vitenskaps­teoretiker og fagfilosof, sier Jon Hellesnes.