Stemning til kokepunktet

Tenkende. Han spilte alt dette det egentlig ikke er mulig å spille – Fritz Kreisler, Paganini, Ole Bull, Pablo de Sarasate og Antonio Bazzini. En aldeles frapperende teknikk og et lett og likevel tenkende foredrag gjorde dette til mer enn virtuoseri.

Dermed gjort. Charlie Siem begynte å spille som 3–åring etter at han hadde hørt Yehudi Menhuin i Beethovens fiolinkonsert. Dermed var det gjort. I dag spiller han på et av de instrumentene den store Menhuin likte aller best, en Guarneri del Gesu d'Egville, nå eid av Elderberry Foundation.

Smyger seg. Det er enkelt å rakke ned på «virtuoser», fordommene mot overfladiskhet og totalt «inkjevetta» har sine begrunnelser – men ikke her. Knapt noe program har så mange noter per kvadratmeter, som det han spilte i Slottskirken på Akershus denne kvelden. Og likevel var melodilinjene, som ofte bare smyger seg mellom tonemassen, krystallklare. Det var også lengslene og melankolien.

Ny cd. Siem kommer i slutten av denne måneden ute med sitt nyeste album, hvor han spiller Ole Bull, Henri Wieniawski og Max Bruch (Warner Classics). Der kan man antakelig finne mye av den samme musikalske karisma, som den publikum opplevde i Slottskirken.

Strålende makker. Den kinesiske pianisten Jie Zhang fulgte Charlie Siem, som en strålende makker – lydhør, intenst klangbevisst og virtuos. I en egen soloavdeling gjorde hun 200–årsjubilanten Liszt til den mesteren han var, hennes tolkning av Vallée d'Obermann, gjorde fargene klare og drømmene drømmende. Jie Zhang har det i seg, allerede, som en pianist av kaliber trenger: alvor, lek, bankende hjerte og en usvikelig seriøsitet.

Stor stemning. Slottskirken var fylt til bredden. Og stemningen steg til det store – som ble kvittert ut med Pablo de Sarasates Zigeunerweisen.