Skal redde læstadiansk salmesang

«Ja takk begge deler» er navnet på en utstilling om minoriteter og musikk ved Tromsø Museum. Nord-Hålogalands nye kirkelige kulturrådgiver er selv en del av utstillingen. Derfor har vi avtalt å møte henne her dagen før åpningen.

Utfordring. Her kan du få innblikk i musikken til fem norske minoriteter: Jøder, romfolket, romafolket, skogfinner og kvener. Fra en TV-skjerm i den kvenske delen av utstillingen spiller og forteller hun om sitt opphav og sin livsoppgave.

– Jeg har vokst opp i en sterk, læstadiansk sangtradisjon, en særegen, langsom syngemåte som har elementer som kan minne om joik eller kveding. Dette er min viktigste kilde som musiker. Men på grunn av fornorskning og pietisme har vi mistet store deler av vår musikalske arv.

Kristin Mellem (45) får knapt hengt av seg kåpe og fiolin, før alvorspraten om hennes nye jobb i kirken er i gang.

– Jeg ser store oppgaver som utfordrer meg i det jeg finner viktig å gjøre noe med i verden.

LES OGSÅ: – Motorene i kirkekulturen

Tidsmaskin. Hun er oppvokst i Tromsø, men har sterke bånd til Storfjord der hun tilbrakte helger og ferier som barn. I dette området var det tidligere vanlig å beherske tre språk – samisk, kvensk, og norsk. Kulturen i Nord-Troms henter fortsatt farge og kraft fra de tre stammers møte. Det ser hun også som en stor rikdom i sitt nye arbeide.

– Det å leve et moderne byliv og samtidig være forankret i eldgamle livsforståelser gir et samtidig tidsavvik på flere hundre år. Det er nesten som å reise i en tidsmaskin, og jeg ser på det som en fantastisk styrke. En kan forstå historien på en annen måte når en slik har tilgang på flere lag av historien, sier hun.

Dersom du spør familien hennes hvem de er, vil du få ulike svar. Moren Reidun som også er med i utstillingen, er en velkjent kvensk kulturbærer. Andre nære slektninger vil si de er norske, mens mange yngre familiemedlemmer mener at familien er sjøsamisk. Faren hennes er fra Hedmark.

Trestammefolk. – Ja, vi er ei god blanding. Vårt familieportrett er som et kubistisk maleri. Kvensk og samisk kultur er sterkt åndelig, og den læstadianske salmesangen står sterkt i begge sammenhengene. Jeg har både det kvenske og sjøsamiske i meg, noe som avspeiler seg i nesten hele min kunstneriske produksjon.

Som barn oppfattet hun at de voksne snakket gebrokkent, og stilte hun spørsmål, fikk hun unnvikende svar som «sånn seie vi det her».

– Vi var norske på utsiden, men inni var vi noe annet, noe vi barna ikke hadde ord på.

Sin musikalske utdanning fra Bergen og Tromsø har hun innenfor den klassiske tradisjonen. Mot slutten av 90-tallet orienterte hun seg mot folkemusikken, og hun har komponert musikk med innslag av joik og tradisjonsmusikk.

– Den sjøsamiske joiken mista vi på grunn av pietisme og fornorskning. Den kvenske musikken er knapt en del av den levende tradisjonen lenger. Den har helt andre skalaer og måter å bruke stemmen på som griper dypt følelsesmessig.

Redningsaksjon. Fortsatt lever imidlertid noen av de gamle som synger læstadianske salmer slik det har vært overlevert i generasjoner. Så fort hun finner anledning, ønsker Kristin Mellem å reise til Finnmark for å oppsøke de som synger på gamlemåten og gjøre opptak av slik sang.

– Å ta vare på dette er umåtelig viktig, og det som haster aller mest i min nye jobb. Jeg har avtaler om å få gjøre opptak, noe jeg aldri ville ha fått tilgang på om jeg ikke selv var en del av kulturen, forteller hun.

Selv om kven er et ord som har vært brukt om folk helt tilbake fra 800-tallet, snakker vi i dag om etterkommere etter finske innvandrere som kom til norske trakter på 1700 og 1800-tallet. Ved folketellingen i 1875 utgjorde de 24 prosent av befolkningen i Finnmark.

Ved senere folketellinger har en imidlertid sett at folk som tidligere sa de var kvenske, siden har registrert seg som norske. Den brutale fornorskningspolitikk har nesten lykkes med å viske ut annen identitet.

– Det kvenske språket er truet. Derfor er det så flott at kirken nå tar initiativ til å få kvenske salmer med i salmeboken og vil utarbeide en kvensk liturgi, sier Mellem.

Slippe kontroll. Å lese kirkens kulturmelding «Kunsten å være kirke» var avgjørende for at hun søkte jobben som kulturrådgiver.

– God kunst er spirituell, og åndelighet og kunst hører nøye sammen. Kirken skal utgjøre en forskjell fordi vi har noe normativt i det at vi bryr oss om samfunnet og mennesket. Rundt oss er det mye overflatiskhet, omskiftelighet og uro. Derfor er det viktig å kunne finne rom der det ikke stilles krav. Kunsten kan på den ene side representere det vakre og det hellige, men den har også det utfordrende. Kirken bygger hele sin eksistens på treenigheten. Vi har vært ordrike på far og sønn, men ved å bringe kunsten sterkere inn, er det mulig å nærme seg det hellige uten bruk av ord. Alle kunstuttrykk kan brukes, men ved å vektlegge det ordløse, kan vi gi slipp på kontrollen, og stole på at ting kan skje i det enkelte menneske.

– Er det vanskeligere i et læstadiansk miljø?

– Læstadianske kultur er sterkt åndelig, samtidig har du en pietisme der reglene kan være strenge. Variasjonene er kolossale i vårt store vakre Nord-Norge. På den ene siden har kulturåpne miljøer og andre der det bare er orgelet som er godtatt. Det er spennende og viktig å kjenne det landskapet, sier Mellem.