Kultur

Sjelen er Kroppens venn

Denne 400 år gamle skinn- og beinkampen mellom sjelen og kroppen er et slags fortidsekko av de mange Facebook-ropene etter «mening med livet».

Menneskesjelens kamp med Satan er gammel som Metusalem - de som tror den kan utryddes, tar feil. Vi sier ikke Satan i dag, vi pynter på og lister oss forbi «den onde», til nød «djevelen». Men saken er den samme: Spørsmålene om hvorfor vi i all verden er her på jorden og «hva er et godt liv?» Forskjellen på da og nå er at den gangen var det himmel over undringen. Himmelen svarte, ikke parfymeriene eller Vinmonopolet.

Nedtråkket og såret

Middelalderens kristne var godt vant med mysteriespillene - teater- og musikkforestillinger, gjerne på kirkebakken, om den sviende kampen mellom godt og ondt, om hvordan sjelen prøver seg i «verden», kjemper for livet, men vender nedtråkket, såret og bitter tilbake. Det er det moral i, da som nå. Skjønte en ikke forskjellen på opp og ned når forestillingen var slutt, lå en tynt an. Det var en form for kristen skole, en kontinuerlig påminnelse om at sjelen trenger støtte – om den ikke skal dø. Det var populære ting. Og det varte til den italienske komponisten Emilio de Cavalieri (ca. 1550 – 1602) satte seg ned og skrev det noen mener er den første opera, andre det første oratorium: Rappresentatione di Anima & di Corpo – et mysteriespill om sjelen og kroppen. Kall det hva du vil, det er virkningsfullt.

Luthers kampvilje

Emilio de Cavalieris far var Michelangelos næreste venn og pavens samtalepartner, med andre ord: Emilio satt på orkesterplass til Vatikanet. Kirken hadde fornyet seg kraftig gjennom motreformasjonen, noe måtte en jo gjøre for å demme opp mot Luthers kampvillige horder. Luther brukte musikken og salmesangen for det den var verd (og det var den). Den katolske kirke var også stinn av musikere, som nå ble satt fremst i vognen og som – siden musikken jo var «hellig» – på en sanselig måte kunne bringe mennesket nær det hellige og dermed få menneskesjelen til å svinge «på bølgelengde» med Guds virkelighet.

Kroppen roter seg bort

Her kommer Emilio de Cavalieri inn. I middelalderspillene står kampen gjerne mellom Gud og djevel, det gode og det onde – i Rappresentatione di Anima & di Corpo har de fått fasong som «sjelen» og «kroppen». Det ligger an for en mildere samtale, Kroppen roter seg bort og fortviles, Sjelen trøster. De forstår hverandre, Kroppen surrer rundt i forvirring og spør Sjelen til råds når det røyner, fristelsene river og Sjelen minner om himmelen som hvelver seg over alle. Det er søtt, men mer enn søtt. Musikken repliserer med skjønnhetens harmonier og en og annen modig dissonans når det går for vidt, det er vakker musikk og koret hvisker fra himmelen.

Hjelp til frelse

For Emilio de Cavalieri var musikken et mysterium, en reell fysisk og sanselig manifestasjon av guddommelig nåde, gitt menneskeheten som hjelp til frelse - en gyngende bro over avgrunnen mellom jord og himmel.

I dag – og det er Cavalieri spiller for oss – kan vi godt snakke om Rappresentatione di Anima & di Corpo som et psykodrama, en form for psykoterapi, om en vil – det gjelder å få sortert hvilke stemmer som «snakker» i oss, hvorfor de «snakker» og hvor de kommer fra.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Nysgjerrig forvirring

Ingen kunne tatt bedre grep om dette enn René Jacobs - den mest oppfinnsomme, musikalsk lydhøre, robuste og energiske blant barokkfolket, vil mange si. For her er det mye å boltre seg i, enn si snuble i. Det ligger an til overdrivelser, søkte effekter og overspill. Jacobs, derimot, tyr til små, subtile effekter og holder styr på en vårbris av orkesterintensitet og korsang av det våkne slaget. Samt en suveren stamme av solister, hvor norske Johannes Weisser gir usedvanlig liv og undrende forvirring til Kroppens stemme.

For naivt og jomfruelig? Sitter en med tungrock i ørene, er det nok det. Musikken er mild og førbarokksk - den virker når vi holder oss i ro.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur