Kultur

Sjelebad i aulaen

Stuvende fullt var det, og rik opplevelse ble det. Lykkelige de som hadde sikret seg billett på forhånd til Skapelsen slik Haydn så den.

Mange fikk hakeslepp da de kom seg inn mellom forskalingsplankene i inngangspartiet foran Universitetets Aula tirsdag kveld. Noen fordi de oppdaget at her var alle billetter utsolgt eller bestilt, andre på grunn av det vakre, nyoppussede interiøret som åpenbarte seg.

Slager. Den kalles «Musikkhistoriens første store hit», Skapelsen av Joseph Haydn. Den gikk som en farsott over Europa de første årene etter uroppførelen i 1798. Og det må man si, at som hit betraktet, holder den seg godt! Når man får den servert som her, er den for et sjelebad å regne. Det sørget Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester, forsterket med 19 blåsere og tre solister for. Alt samordnet i dirigent Grete Pedersens musikalske styring.

Salighet. Starten på verket skal være forestillingen om kaos. Det er ikke akkurat noe ragnarok Haydn beskriver, hørt med våre garvede ører fra det 21. århundre. Men hvis hensikten er å male bilder med toner, blir det klarere etter som verket skrider fram. For når koret forteller at Gud sier «Bli lys», trekker fiolinene en skimrende lysstråle gjennom Aulaen, og når kor, orkester og solister samles i jublende lovsang til Skaperen, løftes rommet og vi med det, til en salighet som bare musikk kan gi. Og når den som her kombineres med muligheten til å betrakte Munchs sol, er det bare vinger vi mangler. Skjønt hvem trenger vinger, når man har slik oppdrift som denne konsertopplevelsen skaper?

Det fortelles at under uroppførelsen ble konserten avbrutt da kor og orkester åpnet slusene av jubel over Guds første skaperakt. Publikum ble så begeistret at det utbrøt stående ovasjoner, så musikerne måtte vente med å spille videre.

Tradisjon. Det er blitt tradisjon at Solistkoret og Kammerorkesteret gir Oslos befolkning en stor påskekonsert. Hittil har den funnet sted i kirker, men Aulaen var et godt valg for framføringen av dette verket. Det er en stor gave til byens befolkning at disse supergode musikerne og sangerne samler seg om dette. Også solistene holdt en glimrende kvalitet. Sopranen Marita Sølberg sang partiene til Eva og engelen Gabriel, tenoren Magnus Staveland var Uriel, mens baryton Johannes Weisser ga oss Adam og engelen Rafael. Særlig sistnevnte viste en formidabel formidlingsevne i tillegg til sin vakre sang.

Forblommet. Rørende romantisk er avslutningen av det omtrent to timer lange verket, der Adam og Eva kommenterer skaperverket, lovpriser Gud og erklærer hverandre sin kjærlighet. Det synges på tysk, men oversettelsen røper at det er gamle, forblommede uttrykksmåter. Her skrubbes det ikke. Adam erklærer: «Skjønne hustru, ved din side flyter timene makelig avsted. Hvert øyeblikk er lykksalighet, ingen sorger forstyrrer dem.» Og Eva på sin side er ikke dårligere: «Å du, for hvem jeg ble til, mitt skjold og verge, mitt alt! Din vilje er min lov. Slik har Herren bestemt det; og å adlyde deg, bringer meg glede, lykke og ære.».

Og når verket toner ut i en avsluttende lovsang, forenes alle struper, strenger og klangrom på podiet i kaskader av vehehehehelyhyhyhyd på barokt vis, og vi vandrer henrykt, forynget, duggfriske og vederkveget ut i våren.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur