Med den sprudlende komedien Ti liv som Torshovteateret spiller på Soria Moria, har norsk teaters nestor Kjetil Bang-Hansen gitt oss en frigjørende mageøvelse: Slipp latteren løs, det var krig!
Musikkglede. Torshovgjengen bobler over av talent og overrumpler sitt publikum allerede i foajeen med 40-talls slagere fremført med stort overskudd og musikalsk lekenhet. Samtidig oppnår de å stramme spenningen som hefter ved denne urpremieren: 91 Stomperud løsnet aldri et skudd; er det ikke på tide å tøyse med selve Krigen? For denne kvelden har vi glemt Serbia, Irak, Afghanistan og Libya. Andre verdenskrig er fortsatt vår krig.
Hyller Wenche. Kjetil Bang-Hansen boltrer seg i teaterlek med stor varme. Ti liv er forviklingskomedie, påskekrim, krigsfilm, musikal og romanse befolket av et fargerikt kabinett av jøssinger, brunstripete, forrædere, nazifrakker og midt i gjengen vidunderlig vanlige Lillemor (Mariann Hole). Og Bang-Hansen som selv var tre år gammel krigsflyktning, er tro mot tidskoloritten ned i minste detalj. Ikke bare i musikk og kostyme, men i tiltaleformer, humor og mimikk synes det hele å være et presist, nostalgisk tilbakeblikk, så langt vi i etterkrigsgenerasjonene kan bedømme.
Midt i løyene stopper forestillingen opp i en hyllest til Wenche Foss og med henne hele krigsgenerasjonen, mens bildet av henne fra filmen «En herre med bart» hviler på lerretet som er spent opp i hele scenens bredde.
Scenemagi. På det spilles sort-hvitt-bilder i Filmavis-sjanger. Her ser vi innledningsvis vestkantleiligheten der Lillemor kjeder vettet av seg i et påskestille Oslo. Ut av det falmete sorthvittbildet åpner hun så en dør og trer inn på scenen tvers gjennom lamellene i lerretet. Foruten all komikken dette åpner for, er effekten at vår egen historie løsner fra arkivene og blir «ti liv» her og nå. Scenograf John-Kristian Alsaker og videodesigner Torbjørn Lundggren er med denne scenografiske magien blitt forestillingens femte og sjette skuespiller.
På høy tid. Det ettertenksomme alvoret er lagt i munnen på en av gutta-på-skauen. Henrik gruer seg til freden og alt skrytet. Det er et stikk vi må tåle. Mens danskene hentet frem motstandens grå nyanser i filmen Flammen og citronen, gikk vi her i landet nylig en ny seiersrunde med Max Manus. Kanskje er det slik at freden for alvor er vunnet når vi både tåler nyansene og endelig kan tillate oss å le av krigen.