Anmeldelser

Sjarmbombe fra krigen

Allo-allo - vi har da ledd av krigen lenge? Ja, men ikke av vår egen. Etter 70 år har smilet endelig løsnet.

Med den sprudlende komedien Ti liv som Torshovteateret spiller på Soria Moria, har norsk teaters nestor Kjetil Bang-Hansen gitt oss en frigjørende mageøvelse: Slipp latteren løs, det var krig!

Musikkglede. Torshovgjengen bobler over av talent og overrumpler sitt publikum allerede i foajeen med 40-talls slagere fremført med stort overskudd og musikalsk lekenhet. Samtidig oppnår de å stramme spenningen som hefter ved denne urpremieren: 91 Stomperud løsnet aldri et skudd; er det ikke på tide å tøyse med selve Krigen? For denne kvelden har vi glemt Serbia, Irak, Afghanistan og Libya. Andre verdenskrig er fortsatt vår krig.

Hyller Wenche. Kjetil Bang-Hansen boltrer seg i teaterlek med stor varme. Ti liv er forviklingskomedie, påskekrim, krigsfilm, musikal og romanse befolket av et fargerikt kabinett av jøssinger, brunstripete, forrædere, nazifrakker og midt i gjengen vidunderlig vanlige Lillemor (Mariann Hole). Og Bang-Hansen som selv var tre år gammel krigsflyktning, er tro mot tidskoloritten ned i minste detalj. Ikke bare i musikk og kostyme, men i tiltaleformer, humor og mimikk synes det hele å være et presist, nostalgisk tilbakeblikk, så langt vi i etterkrigsgenerasjonene kan bedømme.

Midt i løyene stopper forestillingen opp i en hyllest til Wenche Foss og med henne hele krigsgenerasjonen, mens bildet av henne fra filmen «En herre med bart» hviler på lerretet som er spent opp i hele scenens bredde.

Scenemagi. På det spilles sort-hvitt-bilder i Filmavis-sjanger. Her ser vi innledningsvis vestkantleiligheten der Lillemor kjeder vettet av seg i et påskestille Oslo. Ut av det falmete sorthvittbildet åpner hun så en dør og trer inn på scenen tvers gjennom lamellene i lerretet. Foruten all komikken dette åpner for, er effekten at vår egen historie løsner fra arkivene og blir «ti liv» her og nå. Scenograf John-Kristian Alsaker og videodesigner Torbjørn Lundggren er med denne scenografiske magien blitt forestillingens femte og sjette skuespiller.

På høy tid. Det ettertenksomme alvoret er lagt i munnen på en av gutta-på-skauen. Henrik gruer seg til freden og alt skrytet. Det er et stikk vi må tåle. Mens danskene hentet frem motstandens grå nyanser i filmen Flammen og citronen, gikk vi her i landet nylig en ny seiersrunde med Max Manus. Kanskje er det slik at freden for alvor er vunnet når vi både tåler nyansene og endelig kan tillate oss å le av krigen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser