Vinje misliker nynorsk og dialekter, og det må han ha lov til. Vi som setter pris både på nynorsk og norske dialekter, må dessuten vedgå at de medfører problemer og vanskeligheter for de mange som hører dårlig. Likevel, den norske språkrikdom er noe vi skal være stolte av.
Korrekt snobberi. Vinje er begeistret for Sverige og svensk, men når vi hører og ser broderfolket klage over uforståelige og stygge dialekter som skånsk, så er det ingen grunn for å misunne dem. Veien fra et korrekt språk til snobberi og undertrykkelse kan være meget kort.
Vinje siterer Jens Bjørneboe som sa dette om viktige saker: «Botanikk er det verste blomstene vet, og grammatikk er det verste språket vet.» Vinje mener dette er dumt sagt, og har et godt poeng. Vi kjente noen som tok sin datter ut av Steinerskolen etter at skolen opplyste «at hun utviste stor fantasi i norsk grammatikk».
Chatter. Er det noen som har tenkt på hvor mye mer språk det er blitt? Det snakkes overalt, og vi eldre blir sure når ungdommen slår på mobilen straks stillheten truer med å legge seg over folk og fe. Det var parafinlampene som skapte behovet for lange romaner, nå kan vi snakke og chatte i det uendelig.
Ett av mine barnebarn synes det er trist at bestevenninnen skal bo et år i New Jersey, men de treffes på Skype hver søndag ettermiddag. Veldig praktisk, veldig kjekt, og får det noen virkninger for språket?
Vi har alle våre kjepphester, og Vinje og jeg deler misnøyen med bruken av ordet henrettelse som nå har fått samme betydning som å drepe. Men ordet betyr at avlivingen er skjedd etter lov og dom.
Navnepoliti. Vinje rykker også ut mot dagens navnebruk, og er åpenbart ikke begeistret for Emma Tallulah og andre navn som er i skuddet. Vi eldre har lett for å la tankene fly bakover til lykkelandet, i mitt tilfelle den sunnfjordske landsbygd, og da dukker de kjente ansikter opp. På nabogården regjerte Mathea og Mathias, i mine øyne var både de og navnene deres preget av høy alder. Og navnene har gjort et spenstig comeback.
Vinje lengter tilbake til tidene da statens navnekontroll var i virksomhet og grep inn for å hindre at Liv Ullmann kalte sin datter Linn. Person likte jeg beste regelverket rundt fornavnet Nubb, det ble bare tillatt brukt i Flå og Nes i Buskerud samt i en kommune i Valdres. Fornavnet Hieronymus var bare tillatt brukt av folk med etternavnet Heyerdahl, og burde det ikke være påbudt at folk med etternavnet Vinje var positive til målet hans Aasmund Olavsson?
Koleriker. Jeg vet ikke hvordan Finn-Erik Vinje arbeider, men når jeg leser de små artiklene som nesten fyller 400 sider, så glir tankene mine ubønnhørlig østover mot Helsingfors og den bistre bank- og statsmann, Juhu Kusti Paasikivi. Etter nederlaget i 1944 ble han Finlands redningsmann, og skrev dessuten noen utrolig gode dagbøker. De er ekstra spennende fordi Paasikivi var koleriker og lot harmen sprute utover notatene.
Det er litt sånn med Vinje også, og Sjærlighed og sjøttkaker må være et glitrende utgangspunkt for gammeldagse språkdebatter. Men det blir litt for mange sure bedrøvelser. Språk skal være artig, spennende og en døråpner til noe nytt – og vi må akseptere fargerike ulikheter. Med den aller største varsomhet må vi se på normeringer og den slags.