Sensurerte ordet «tårer» fra Guantánamo-fangens dagbok

– Er det mulig at Mohamedou Ould Slahi er blitt holdt i fangenskap på Guantánamo siden 2002 på grunn av det grusomme som er gjort mot ham?

Larry Siems innrømmer at det er et veldig ubehagelig spørsmål. Den amerikanske forfatteren og menneskerettsaktivisten har gjennom mange år jobbet for å få Guantánamo-fangenes historie fram i lyset.

Da han fikk overlevert dagboka den mauretanske fangen Mohamedou Ould Slahi skrev i den amerikanske fangeleiren på Cuba, skjønte Siems at de 466 håndskrevne sidene inneholdt en stemme verden trengte å høre. Nå har Dagbok fra Guantánamo blitt en bestselger i USA.

LES ANMELDELSEN: På innsiden av Guantánamo

Ikke en karikatur

Mouhamedou Ould Slahi kom til Guantánamo i august 2002, men er aldri blitt tiltalt for noen konkrete lovbrudd. Torturen han har blitt utsatt for er beskrevet i detalj både i dagboka og i offisielle dokumenter fra CIA. Sistnevnte viser at torturen var planlagt og godkjent helt opp til forsvarsminister Donald Rumsfeld.

Larry Siems frykter Mohamedou fortsatt sitter i fangenskap fordi amerikanske myndigheter vil skjule hva de har gjort mot ham.

– De kan ikke hindre at sannheten kommer fram, men de kan sinke prosessen. Hvis Mohamedou var blitt løslatt da han skulle, ville offentligheten blitt kjent med et menneske, ikke bare en fangekarikatur i oransje kjeledress. Jeg tror det ville påvirket den offentlige debatten. Min frykt er at hans fengselstilværelse er en del av en sensurvirksomhet, sier Siems.

LES OGSÅ: Krever fangeleir stengt

Sladdet dagboka

Det gikk sju år før dagboka ble frigjort av amerikanske myndigheter. Utgivelsen er full av svarte streker over ord og setninger som fortsatt skal skjules for offentligheten. Larry Siems vet ikke sikkert hva som står under sladden, men har funnet ut mye ved å sammenligne dagboka med de offisielle dokumentene. Dette puslespillet viser at Mohamedou Slahi har en bemerkelsesverdig detaljert hukommelse, mener Siems.

– Disse overstrykingene er sensurapparatets siste fingeravtrykk, sier han.

Et dikt Slahi skrev til en av fangevokterne sine, er sensurert i sin helhet. Et annet sted kan det se ut som om de har strøket ut ordet «tårer».

– Hvis vi antar at sensurens funksjon er å gjøre det vanskelig å se selve mennesket, er dette den mest menneskelige delen av ham. Kanskje ble sensoren så ukomfortabel da han leste at Mohamedou brøt ut i tårer, at instinktet var å blokkere ordet ute, sier Siems.

Følg oss på Facebook og Twitter!

I tillegg prøver myndighetene å skjule at noen av forhørslederne er kvinner, selv om det allerede i 2005 ble avslørt at det amerikanske forsvaret brukte kvinnelige soldater til å trakassere mannlige fanger seksuelt, slik de også gjorde med Slahi.

– Mohamedous fortelling levendegjør ikke bare hans skjebne, men også det vi har gjort med våre egne brødre og søstre. Det amerikanske forsvaret har brukt kvinnelige avhørsledere på en nedverdigende måte, sier Siems.

Han mener det som gjør dagboka til litteratur er at den synliggjør menneskene på begge sider.

– Hvis du jobber med menneskerettigheter, vet du intellektuelt at tortur umenneskeliggjør både torturist og offer. Men i denne boka kan du se hvilke skader dette gjør, ikke bare på Mohammedou, men også på amerikanerne. Vi har påført oss selv store arr.

LES OGSÅ: Obamas egne ber ham stanse tvangsfôring

'Velgerne har skylda'

Republikanerne prøver nå å få igjennom en lov som har fått kallenavnet «Guantánamo forever». Den skal hindre Obama i å uttransportere fanger fra fangeleiren. Komiteen ledes av senator Tom Cotton, som selv er krigsveteran, og ifølge ham er det største problemet at det er for mange tomme celler i fangeleiren på Cuba.

«De kan alle sammen råtne i helvete, men så lenge de ikke gjør det, kan de råtne i Guantánamo,» sa han i høringen i begynnelsen av februar.

Siems tror Obama er oppriktig med å ville stenge fangeleiren.

– Hvis du presser politikerne i Kongressen som prøver å stoppe det, til å være helt ærlige, tror jeg de vil si at de er redde for å tape neste valg. Så hvem har egentlig skylda? Det er de amerikanske velgerne. Det er vår egen feil.

LES OGSÅ: Uskyldige fengslet på Guantanamo

Skaper fiendebilde

En undersøkelse Washington Post gjorde i desember, viste at to tredjedeler av de spurte amerikanerne syns det var greit at CIA torturerte fanger. Da CIA i desember la fram en 6000 siders rapport om torturpraksisen på Guantánamo, forsvarte tidligere visepresident Dick Cheney alt som var blitt gjort.

– Han sa at dette er onde mennesker, vi fikk ut det vi ville av dem, og at han ville gjort det samme igjen, sier Siems.

– Så lenge fangene er onde nok, kan du gjøre hva du vil med dem?

– Det er det de vil ha oss til å tro. For å klare å gjøre fryktelige ting mot andre mennesker, må du gjøre dem til onde karikaturer. Da det første flyet landet på Guantánamo, sa generalen at «dette er den type mennesker som ville tygd seg gjennom hydraulikken på et fly. De er Sørvest-Asias svar på Hannibal Lecter,» forteller Siems, som understreker at de fleste av disse fangene er blitt sendt tilbake fordi det viste seg at de ikke var høytstående terrorister likevel.

– Er det ikke litt ironisk at USA ser på Mohamedou Slahi som en djevel, mens han klarer å se fangevokterne og avhørsledere som mennesker?

– Ekstremt. Men det er i kjernen av hans etikk. Han vil ikke gjøre det samme mot dem som de har gjort mot ham. Han vil ikke umenneskeliggjøre og fremmedgjøre dem. Mohamedou er enormt nysgjerrig på andre mennesker, og har en utrolig evne til å forstå følelseslivet til de som mishandler ham. Det er en fantastisk måte å gjøre motstand på.

LES OGSÅ: Gutt sendt til Guantanamo som 12-åring

Peker framover

Da Dagbok fra Guantánamo kom ut i USA i januar, sa Pentagon-talsmann Myles Caggins at han så fram til å lese boka. «Det er en del av historien til landet vårt,» var hans kommentar

– Det er en stor innrømmelse fra en offisiell talsmann for USA. Jeg tror det viser at denne boka er et vendepunkt, sier Siems.

Han tror Slahi snart vil slippe ut, fordi dagboka hans gjør det umulig å snu ryggen til.

– Vi har ikke orket å forholde oss til hva som foregår på Guantánamo. Så kommer plutselig Mohamadous stemme og tvinger oss. Han viser fram en verden full av smerte, men er også menneskelig, morsom og tilgivende. På den måten viser boka en vei videre, den peker mot en forsoning.

– Hvordan kan du være sikker på at Mohamedou Slahi er uskyldig?

– Fordi amerikanske myndigheter har hatt fryktelig lang tid til å finne ut at han ikke er det. Og det har de ikke klart.