Sensasjonspreget om 22. juli

ANMELDELSE: I En norsk tragedie forsøker Aage Storm Borchgrevink å navigere inn mot det han anser som kjernen i terroren som rammet Norge 22. juli i fjor: massemorderens barndom og personlighet. Borchgrevink er en flink forteller og kjenner godt til den litterære sakprosaens virkemidler. Problemet er at han dikter seg inn i fortidige forhold, som gjerningsmannens barndom og ungdom. Han dveler lenge ved dramatikken på Utøya, hva ofrene sa, tenkte og gjorde, minutt for minutt. Plutselig er det et kapittel om de frivillige redningsmennene, hva de tenkte og gjorde. Han skriver også om Eskil Pedersen og kritikken mot ham.

Boken spriker, og fråtser i detaljer som ikke forteller oss noe om gjerningsmannen. Forfatteren virker til tider lite interessert i annet enn å fortelle en fortelling. Jeg savner en begrunnelse for alt det som ikke er koblet til gjerningsmannens dannelse og psyke.

Breivik drukner. Når Borchgrevink først analyserer, så er det smart nok. Han setter Breivik som antihelt inn i en litterær og populærkulturell tradisjon. Forfatteren er belest og teoretisk sterk. Ofte går han vel langt i å briljere med sin oversikt over postmoderne teori. Det blir for mye dekonstruksjon og for lite konstruksjon av objektet Breivik: Han drukner i teorier.

Men forfatteren reflekterer interessant om terror som ødeleggelsens estetikk. Han sammenligner gjerningsmannen med europeiske jihadister, Unabomberen og terroristene fra 11. september. Han åpner mange dører og har hele tiden en sterk vilje til å forstå.

I arbeidet med boken har Borchgrevink hatt tilgang til kilder som er unntatt offentlighet. Dermed melder det seg en rekke etiske problemer knyttet til journalistens ansvar: Har han en kritisk distanse til kildene? Er det etisk forsvarlig å bruke dem? Selv om forbrytelsen savner sidestykke i nyere norsk historie, kan vi ikke avvike fra de sedvanlige prinsippene om personvern og taushetsplikt.

Mest problematisk. Her er kapittelet om gjerningsmannens barndom mest problematisk. Borchgrevink dikter seg inn i handlinger, tanker og motiver i den lille familien på tre. Her går dokumentaristen igjen for langt inn i diktningen. Han forsøker å dekke seg bak empiri: Kapittelet er basert på to kilder med «nær kjennskap til familien», på intervjuer med «Tove», som var gift med barnefaren, og på intervjuer med to fra det teamet som behandlet familien i 1983. Men jeg spør: Hvor er forfatterens refleksjoner om kildebruk? Hvor er vernet om taushetsplikt? Hvordan kan kildene kommentere utredningen i «generelle vendinger»?

Teksten hemmes av synsing fra kilder med nær kjennskap til familien. Man blir ikke trygg på om dette er korrekte analyser eller bare rykter, og heller ikke på om Borchgrevink skriver dette fordi han virkelig vil forstå gjerningsmannen. Vi har ingen rett til å grave i andre menneskers psykiske helse, uansett årsak. Og vi har ingen rett til å danne oss et bilde av samspillet mellom en mor og hennes sønn for 20 år siden. Jeg synes dette blir useriøst.

Intimdetaljer. Underveis blir jeg uvel av gravingen i intimdetaljer. Den fortvilte moren utleveres totalt. Hun er utsatt for et karakterdrap og får skylden for terroren. Ikke mellom linjene, men sort på hvitt: Terrorhandlingene er et «utslag av omsorgssvikt i familien», hevder Borchgrevink. Moren utøvet emosjonell mishandling. Hennes evne til omsorg får strykkarakter. Slik psykologiserer Borchgrevink terroren, og jeg hører forfatterens psykologkonsulenter, Skårderud og Karterud, sufflere i bakgrunnen.

Selvsagt er barndommen viktig, selvsagt må noe ha gått alvorlig galt på et tidspunkt. Selvsagt har mennesker rundt ham sviktet. Men: Borchgrevink reduserer gjerningsmannen til et offer, uten egen vilje og evne til å ta selvstendige valg. Miljøet er årsaken, han skildres mest som en marionett styrt av impulser og krefter utenfor seg selv. Dette er en naiv antropologi, der menneskets egen drift til ondskap og ødeleggelse ikke vektlegges. Det er psykologi på sitt verste. Alt annet får skylden: det overflatiske vestkantmiljøet på Ris, oppveksten i fragmenterte hjem, gjengmiljøet. Og aller mest: Moren. Aldri gjerningsmannen selv.

Det ser dermed ut som om moren har vært et lett bytte: Forfatteren har landet på den konklusjon at psykologien har det riktigste bildet, og at moren dermed må få sin del av skylda. Forfatteren lener seg på moderne utviklingsteori. Det er underlig å se en tekst som ikke stiller noen spørsmål av den typen som kom opp etter 22. juli-kommisjonens arbeid.

Maktmenneskene beskyttes, mens den utsatte moren blir dømt for terror.

Lesningen av denne boken gav meg en vond følelse. Det er forfatterens brutale behandling av den forsvarsløse moren som sitter igjen.