Så vakkert og så vondt

Denne anmeldelsen er skrevet av Marianne Lystrup (anmeldelse@vl.no).

Filmen starter med et hjortedyr som flykter desperat og sjanseløs over sanddynene. I hælene på den følger en pickup med tungt bevæpnede menn på lasteplanet. Mot slutten skjønner vi symbolikken. Da har mennene i mellomtida inntatt en liten landsby under påskudd av å drive jihad – «hellig krig».

LES FILMANMELDELSE: Staying Alive i bitter skilsmisse

Jihad

Vi har lest om hvordan slike krigergrupper erobrer områder i Afrika, og vi lurer vel på hvordan det er mulig. Timbuktu gir ett svar.

De maktsyke mennene og ­deres hjelpere som de har truet eller lokket med på laget, kommer inn i landsbyen på lette motorsykler, sprer seg og innfører nye lover ved å snakke i en ropert. Det virker nærmest litt puslete, og man skulle tro at det ville være lett å drive dem tilbake. Men det er rart med hva tung bevæpning kan ­avstedkomme av samarbeidsvilje.

Mennene sier de gjør jihad, men de er ikke mer opptatt av det hellige enn at de går bevæpnet og med skoene på inn i moskeen ­under bønnen. Imamen taler­ dem verdig og rolig til rette, men det forhindrer dem ikke i å ta makten i byen, og underkaste de fra før av gudfryktige innbyggerne de underligste lover: All musikk er forbudt, røyking er forbudt, likedan fotball, det er ikke lov til å «vise seg fram» ved å sitte foran huset sitt. Kvinner må ikke bare bruke den tradisjonelle heldekkende kappen, de må også bruke strømper og hansker. Den verste av alle synder er utukt, som straffes med døden. Alt sammen er naturligvis bare en måte å herse med folk på, de er ikke oppriktig religiøse, og bryter flittig reglene selv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Roen

Det forunderlige er hvordan det er mulig å lage en så rolig og vakker film med et så brutalt tema. For med unntak av noen enkeltscener – som er grusomme nok, men som ikke tværes – tegner filmen et portrett av et harmonisk folk, som lever et fredelig og tradisjonsbundet liv i ørkenen. Noen av dem er nomader.

Det er naturligvis noe med ­lyset, og de duse fargene i landskapet, vakkert avstemt i klærne. Måten fotografen har fanget stemningen mellom husene på, hvordan regissøren har fått livet i landsbyen til å henge sammen med landskapet omkring, gjør også inntrykk. Roen i teltåpningen, der den lille nomadefamilien drikker sin te, er også til å ta og føle på. Vi fornemmer århundrenes sus i teltduken. Mann og kone bruker ikke mange ord, men blikkene – å, de taler!

Opp mot dette settes så inntrengernes krav, med kalasjnikov som eneste argument.

Når de tungt bevæpnet sniker seg gjennom landsbyen for å finne ut hvor den kommer fra, den saktmodige klimpringen på tradisjonsrike instrumenter, og forsiktig, drømmende sang, ­vises med all tydelighet galskapen i denne «hellige krigen».

Aktuell

Timbuktu ble nominert til Gullpalmen i fjor. Temaet den tar opp, er minst like aktuelt nå. I forrige uke var det tre menn som var ute på påstått jihad i Paris. Bandittene der ble møtt med samme type våpen de brukte selv. Det gjorde diskusjonen kortvarig. Timbuktu byr på et annet scenario. Og vekker en drøss av spørsmål.