Kultur

Rusten hjerne sover ikke

Fra et hode rammet av tankesalat vokser en fortelling du vil elske og huske.

ANMELDELSE: Noen kriminalromaner presser formen. Emma Healeys debutbok Elizabeth er borte sprenger krimleserens forventninger. Noen vil si det er avtalebrudd. Min dom er full innfrielse.

Mysterium

Historien om den engelske forfatteren Emma Healey (født 1985) er fortellingen om en brå suksess. Hun lærte seg bokbinding før hun begynte å skrive. Ni forlag konkurrerte om hennes første manus. Selv kaller hun romanen et mysterium og har tilegnet den sine bestemødre. Det norske forlaget kaller den en krim, alternativt en ­demensthriller.

Et mysterium er den uansett. Boken er nemlig en jeg-fortelling fortalt av en dement, gammel dame. Som leser må du bare ta sjansen på å stole på noe og håpe på mer. Maud prøver å holde fast i hverdagene ved å ty til små håndskrevne lapper. På flere av dem står navnet på venninnen Elizabeth. Hun er blitt borte. 70 år tidligere ble Mauds søster borte.

Politiets sperrebånd kommer ikke inn i bildet før helt mot slutten av romanen. Fortellingen er vasket for kriminallitteraturens stereotyper. Lesningen gjødsles av et språklig overskudd og overrisles av en stofflighet ned i de minste detaljer. Det kan virke som oversetter Einar Blomgren er inspirert til meddiktning.

Det er bokens såreste kvalitet at den i seg selv er en umulighet. Hvor mange ville ikke ønske seg en slik fortelling fra dem som er mistet levende. Demens kan ikke bidra med en fortelling over 300 sider. Likevel gjør Healey det sannsynlig. «Saken er at jeg må være systematisk, prøve å skrive ned alt. Elizabeth er borte, og jeg må prøve å gjøre noe for å finne ut hva som har hendt. Men jeg er så forvirret.» Forteller ­oldingen Maud.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hjertevarmt

Så hjertenært er forfatteren sin hovedperson Maud at hun får leseren til å leve seg inn både i hennes sekunder korte minnespenn og i hennes innbitte stahet når først minnet om venninnen Elizabeth eller søsteren Sukey flimrer forbi.

Det er datteren Helen som må trå til når moren har rotet det til for seg. Et barnebarn er også med. Bitter-kostelige scener er det mange av som når Maud roter det skikkelig til på handletur eller den når Maud nesten rekker å komme seg på do. I minnene fra etterkrigstiden er det også de aller nærmeste som trer fram i levende skildringer.

Fortvilelse

Det som i nåtid er hjerteskjærende skisser av demens, er i fortellingen fra fortiden tegnet som dyp fortvilelse. Tilstandene oppleves som grader av det samme: Sorgen over henne som ble borte, og forvirringen over at alt glipper.

Det er mer enn kriminelt.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur