Bøker

Roy Jacobsen viser respekt for alvoret

Viser hvorfor han er en av våre viktigste forfattere.

ANMELDELSE: De usynlige er en kontemplativ roman om livet ute i havgapet på 1920-tallet. Bare en god forfatter som Roy Jacobsen kan lande en slik bok, der forfatteren ikke lener seg på en rikholdig handlingsstruktur. På overflaten er det nemlig ikke så mye som skjer. Men «livet lever», ting skjer i naturlig rekkefølge. Dette gjør ikke tilværelsen noe enklere. For menneskene i denne romanen går håpet om en bedre fremtid hånd i hånd med de store slagene, representert ved naturens ubarmhjertighet, død og menneskelig sykdom.

Jacobsen vender tilbake til barndommens nordlandske paradis, og skriver med enorm erfaring og stort overskudd. Den litterære kjempen slipper ut trykket i små porsjoner. Han er åpen, for stedets topografi, for samspillet mellom mennesket og naturen, for sårbarheten som ligger i å være fullstendig prisgitt naturkreftene.

Stor sympati. Vi følger en familie på Barrøy, helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her bor lille Ingrid, ved romanens begynnelse tre år gammel. Faren Hans er en introvert sliter, moren Maria er klok og kjærlig. Samspillet mellom de tre er nydelig skildret.

Det er to til, farfar Martin og tante Barbro. Barbro er ikke som oss andre, hun er enfoldig. På disse øyene levde det mange mennesker. De slet og elsket, gråt og var glade. Og som Roy Jacobsen selv sier det: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» Dette ansvaret, denne respekten for folket, merkes i teksten. Jacobsen har stor sympati for disse usynlige menneskene. Han gjør dem synlige. Og han gjør det uten å idyllisere eller idealisere det enkle livet.

Det er også en trygghet i dette livet: Den lille øya, med menneskene oppå, er låst fast i selve kloden. Ingen stormer kan rikke dem, de biter seg fast, de må bare stå han av. Jacobsen må ha drevet en iherdig research for å kunne skrive denne romanen. Han briljerer med kunnskap om arbeidsmetoder, værtyper, fiskerens mange hemmeligheter, hvordan få maksimalt ut av naturkreftene.

Nikk til Hamsun. Det er lett å spore de mange små nikkene til Knut Hamsun. Både Isak Sellanrå og August tusler i kulissene. En ting er de to forfatternes åpenhet for den nordnorske levemåten og for naturen. Jacobsen skildrer katten, sauene som blåser på havet, fiskeslo, vinterstormene som herjer, bærbusker og dvergbjørk på en uforglemmelig måte. Jeg tar meg i det: Jeg leser nå om snø som faller, og nyter hvert et ord. Dette er sjelden vare, for jeg er en leser som kan dø av den kjedsomheten som slike skildringer vekker i meg. Skildringene ligner ikke på Hamsuns, det er ikke snakk om kopiering, men hos begge aner vi det inntrykket naturen har gjort på dem, som forfattere.

Sårbarhet. En annen ting er blikket for det komiske, ja, nesten burleske. Jacobsen er var for den galgenhumoren som egentlig springer ut av en sårbarhet, når livet er hardt og arbeidsdagene lange. Og det siste: Den menneskelige sårbarheten, den usikkerheten som ligger hos særlig faren, Hans. Han kan bryte ut i gråt midt i den hardeste arbeidsøkten. Det usagte dirrer i teksten. Av og til blir trykket bare for stort for ham, og han kollapser, innover. Han er som en antenne, som snapper opp de minste frekvenser, både i naturen, i andre mennesker og i ham selv. Forfatteren lar oss ane den såre tristheten, som vitner om at Hans er i dyp kontakt med seg selv. Livet er hardt, men han vet hva som er mest sant. Han kan kunsten å prioritere.

Dette er en suveren roman. Presisjonsnivået er frydefullt, språket er poetisk. Roy Jacobsen holder koken. Han har blikket og evnene til å formidle sannheten om mennesket. Resultatet blir stor kunst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker