Romantikkens svar på krystall

Ingen, selv ikke den argeste kritiker, kan styre hvordan musikk blir spilt. Tolkninger endrer seg med den som spiller og tiden det spilles i. «Gjengse oppfatninger» slår rot og forstyrrer nysgjerrigheten. Som når det hakkes på at Felix Mendelssohn Bartholdy (1809 – 1847) var det overfladiske vidunderbarnet som «brant ut» da han var 19 – og spilles som sådan, elegant og motstandsløst. Den tyske Mandelring-kvartetten har spilt inn Mendelssohns kammerverker på langs og viser seriøst, drivende delikat og dynamisk hvor feil det er. De tar hver eneste tone på alvor.

Det hefter noe eventyraktig ved Mendelssohn – musikken til En midtsommernattsdrøm, den søndagslykkelige åpningssatsen i Symfoni nr. 4 (Den italienske) og noe av det friskeste musikkhistorien har å rettferdiggjøre seg med: 16-åringens Oktett for strykere. Fiolinkonserten hans er den mest oppkvikkende siden Beethovens, og likevel: Det slår en melankoli igjennom den milde vårdisen, en sorg – noen går for at Mendelssohn, når alt kommer til alt, var den mest tragiske av komponistene. Han var født rik, levde på konstant flyt av suksess, men måtte – som mange – trekke den tunge konklusjonen at perfekt liv er en illusjon, sorgene han ble utsatt for var nok til å «drepe» ham.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Livet, ikke klisjeene

Det er dette, vide synet på Mendelssohns psyke, forskjelligartede inspirasjon og genialitet ligger bak Mandelring-kvartettens nye briljante og bevende bevegende innspillinger. Mendelssohn-elskere, de er mange, opplever det som sjelsettende. Kammermusikken for strykere strakk seg gjennom hele komponistens liv, så må det også gjenspeile det – livet, ikke klisjeene.

I tillegg: Mandelring-kvartetten tar oss bak kulissene og viser hvor håndverksmessig fullkommen mye av denne musikken er, uten et øyeblikk å sperre livsnerven. Mendelssohns musikk er «ren» og klar - romantikkens svar på krystall.

LES OGSÅ: Fulltreff utenfor rammen

Stormkyst og kveldslys

Anekdoter er drivstoff for allmenn popularitet, sånn sett er Mendelssohn en «ulykke» – det finnes som få. Mendelssohns «merke» er naturen, den evige giver av duft, luft, lys, farger og bevegelse. Noen insisterer - musikk er musikk, den kan ikke og skal ikke forklares ved natur.

Men Mendelssohn selv knyttet musikken til sine egne opplevelser i naturen, stormdrivene ved Hebridene, den skotske kveldshimmelen over irrgrønne sletter, Italias milde vår og Tysklands sydøstlige skoger. Om ikke det indre landskapet – poetisk og svermende romantisk i de første kvartettene, drømmen og vemodet i de midterste, besluttsomheten og energien i de neste, før uroen, en spirende dødsangst (han var 38) i de siste tonene.

Manges inngang

All musikk, uansett hva slags, er en gave til dem som hører. Musikk forsterker livsfølelsen. Alle (bortsett fra Egil «Drillo» Olsen, fortelles det) liker en eller annen for musikk. Noen har – uvisst av hvilken grunn – en uetterrøktbar fornemmelse av at klassisk musikk er innhyllet i «kodeord», noe en må «kunne» for å «skjønne». At det finnes «innvielsesriter». Slik er det ikke. Men kanskje krever den mer, den er mer kompleks – til forveksling lik livet som helhet. Mendelssohn er svært manges inngang til denne musikken, highligtsene er nevnt. Kammermusikken – som her – er det soleklare steg nummer to.

Legg for all del i veg med Mandelring-kvartetten/Quartetto di Cremonas utgave av Mendelssohns våryre Oktett (vol. 3), et nært ekko av en tradisjon som sier at musikken holder verden sammen i en slags ustyrlig harmoni.