Siste bind er ute. Vi som leste første, har mildt sagt ventet ved klosterets dør.
En ting er fortellingen, spennende nok. Noe annet er aktualiteten, de siste tiårene har løftet Hildegard til en «mega-stjerne» som poet, musiker, naturmedisiner, klosterbygger, framfor alt åndelig veileder. For det tredje, den danske forfatteren Anne Lise Marstrand–Jørgensen gir den 850 år gamle damen et nytt, troverdig «ansikt». Et spennende prosjekt der også poesiens majestet er på besøk i språket – det oppstår nye økosystemer rundt Hildegards heftige, standhaftige, ja for all del tordnende historie.
Vissent og grønt. Tiden i det store klosteret Disibodenberg er i ferd med å ebbe ut – intriger, ondskap og mistro holder på å rive klosterets gode atmosfære i stykker. Der sluttet det sist. Hildegard lever midt i «reiret», med sine visjoner fra Gud, som selv paven har anerkjent som autentiske. Men abbeden liker det ikke.
Midtveis drømmer hun at Gud vil gi henne kraft til å skape et nytt kloster, et Guds samfunn der kreftene, kroppen og sansene kan brukes til det gode, til å tjene Herren og mennesker. «Hvis vi ser med hjertets øyne», sier hun i romanen – «vil alt det som er visnet, bli grønt igjen». I drømmen ser hun stedet, et nøyaktig landskap, som hun gjenkjenner med det samme hun er der: Rupertsberg, øde, en kirke i ruiner over den hellige Ruperts grav, ingen uten Hildegard (i Guds hender) kunne finne på å se at det var noen fremtid der.
Basun. Hun, noen av nonnene, etter hvert en av prestene, medgiften, det de synes de kan ta med seg, flytter – de begynner å bygge, dyrke jorda, ta i mot folk, en ørkesløs og lite glamorøs jobb, som bare – bare – den som tror på Guds gode forsyn og vilje, kan finne på å sette i gang med. Etter et par tiår blir det annerledes, riktignok – folk fra hele Europa trekkes mot klosteret og «den merkelige» nonnen, som paven kaller «Rhinens sibylle» – hun, den ulærde, som selv beskriver seg som «bare en fjær på Guds utpust», «en basun ved Guds munn».
Keiser Fredrik Barbarossa spør henne, paven i Roma, biskoper, prester og ganske alminnelige. Hun gir til alle, noen skjeller hun ut. Det går for seg. Særlig når hun bak fasaden øyner forfall, likegyldighet, dovenhet og det å ikke spørre Gud om veien – og holde seg på den. Hun Barbarossa rett i øynene: Du er et «ungdommelig fjols». Geistligheten får også så det passer: «Dere har ikke øyne i hodet hvis deres virke ikke lyser for mennesker i Helligåndens ild, og hvis dere ikke alltid går foran dem med et godt eksempel. Mens Dere lar dere lamme av ethvert verdslig navn som flyr forbi. Med Deres tomme fakter kan dere i beste fall jage vekk et par fluer i sommervarmen!» På kammerset, for alt jeg vet et lite rom, fortviles hun over seg selv og andre. Og alle uvenners (og skjulte venners) angrep.
Sladder og trass. Det er rik bok, usedvanlig rik. Det kunne vært sånn at en satt med følelsen av å bryte seg inn i et stengt rom, at man selv er utenfor og lengter inn. Her er vi ikke utenfor, vi fristes ikke til å lengte inn heller. For det er ingen sukkerladet helgenhistorie Anne Lise Marstrand–Jørgensen forteller, den er rå som livet, antagelig sann som verden og edruelig poetisk. Den er en roman. Og vi finner oss i – dag for dag – å leve med disse slektene som kommer og går, mennesker som bærer – og mister tålmodighet, de som oss. Vi skjønner så det duger at sladder og trassighet er seiglivede vekster (som vel fremdeles ikke er utryddet). Og at bitterhet er et bunnfall i sjelen. «Bitterheten er den farligste av alle følelser, den er et av mørkets sterkeste redskaper, smaken av malurt og humle, som får sjelen til, å krympe seg», leser vi. Heller ikke den dato–foreldet. Hildegard fikk posen full.
Nyt verden i fulle drag. Men – og det skal sies: Det er vakkert nok. Slik Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (som vi faktisk kan tørre å sammenligne romanen med) er vakker nok, midt i alt som ikke er det. For Hildegard er gledens fyrstinne, først og fremst det. Hun som sier at «siden Gud har skapt verden, er det ikke noe galt i å nyte den i fulle drag.»
Hun maner – i romanen, i fiksjonen – søstrene sine til å være «et speil for verden, alle bør kaste skaperverkets vidundere tilbake til den gavmilde verden». Og poetiske varmere setter seg i nåde fast i sjelen – som «det er en vakker og kald aften, der dagens siste lys folder hendene over tretoppene». Eller (på dansk): «November er stormmåned, trær har hverken ryg eller ansikt, de rækker uden videre alt, hvad de eier, til vinden. I urtehaven må sarte vækster dækkes av gran. Mørke netter, mørke dage, tankerne opplyses indefra, aftenens stilhed viser hvert åndedræt frem som et smykke.» Men – den som måtte tro at dagene kom til Hildegard som et lys, lever ikke lenge i det. Visjonene hennes, «ilden», varer et øyeblikk, resten av tiden må hun famle i mørket, hun, som andre. Bare med den forskjellen at hun vet hva hun savner og hva hun så brutalt skilles fra.
Nå som da. Bare dette: Det er et mirakel i seg selv å få ti–tusener av lesere til å lese om djevel, Herren, Den hellige ånd, sakramenter og lydighet, slik at det angår. Det kan være oppmuntrende nok å se at det ikke noen gang er sagt at Gudslivet går på skinner. Og at mennesket og maktene tumler på samme arena og med de samme våpnene, da som nå. Men først og fremst: Det er en rivende leseopplevelse, en stor roman, et «rom» ingen tar skade av å bevege seg i noen dager. Med eller uten tro.
Les i papiravisen: Jon Magne Lund anmelder Nelson Mandelas Samtaler med meg selv.
