Kultur

Respektfullt farvel med et liv

Får vi tid til å venne oss av med livet etter at vi er døde? I Morgon og kveld følger vi Johannes gjennom en dag der både han og leseren langsomt forstår at han er død.

Når Jon Fosses roman fra 2001 nå er hentet inn på teaterscenen, er det med stor kjærlighet og like stor lojalitet overfor teksten. Her er intet lagt til selv om noe er tatt fra, og Anne Marit Jacobsen fyller scenen med autoritet og ro fra begynnelse til slutt.

Fødsel og død

Sammen med seg på scenen har hun hardingfelespilleren Benedicte Maurseth som kommenterer, utfordrer og understreker handlingen med sin egenkomponerte musikk. Og alt foregår i tekstilkunstneren Åse Ljones’ stillferdige, men uttrykksfulle scenografi. Trådene som fyller scenen minner om renningen i en vev, og lever sitt eget liv i samspill med lyset og bevegelsene på scenen.

Det starter med en fødsel. Olai venter på at Johannes skal komme til verden, og mye er usikkert, men noe står fast: Gutten skal hete Johannes, og han skal bli fisker. Innledningen er kort, men gir større følelsesmessig spillerom enn fortsettelsen, og Anne Marit Jacobsen tar ut hele spennet av angst, forventning og jubel i denne lille opptakten.

Neste gang vi møter Johannes, ligger han i senga en gråkald morgen. Han syter med å stå opp, men i dag går det likevel lettere enn fryktet – slik også dagen med sine små og kjente ting står i et gyllent skjær. Gradvis skjønner vi at han ligger død i senga, men har fått en ekstra dag sammen med sin gamle venn Peter som er kommer fra dødsriket for å hente ham.

Anne Marit Jacobsen skaper liv og undring i sin fremføring, og rundt henne smyger Benedicte Maurseth, nærmest umerkelig, men likevel høyst nærværende med sine musikalske kommentarer. Begge har den roen som er nødvendig for at teksten skal få stå fram, med sine skiftninger, repetisjoner og fasetter.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Håndfast og undrende

Dette er et vestnorsk inntog på Nationaltheatret. Teksten er på nynorsk, og både regissør, scenograf og komponist kommer fra Jon Fosses hjembygd Strandebarm.

Johannes som det fortelles om, er omgitt av det vestnorske fra fødsel til død. Det jeg savner, er likevel den vestnorske tonen. Anne Marit Jacobsens fortellermåte mangler undertrykket som særkjenner det vestnorske, tonen blir for «følende», den går for mye i moll, særlig mot slutten.

Det forhindrer ikke at Morgon og kveld setter seg i kroppen som en håndfast og likevel undrende fortelling om menneskets vei fra fødsel til død. Får vi en ekstra dag etter døden? Denne forestillingen får oss til å tro på Jon Fosses fantasi.

LES OGSÅ: Spor av jord

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur