Bøker

Rendyrket underholdning fra Jo Nesbø

Gladmakaber pulp-pastisj i nytt krimprosjekt.

ANMELDELSE: eg satte pistolen mot panna hans. «'Slå du hunden som jern ikke biter på'.»

«Snorre,» hviska han. «Olav den Hellige under slaget på Stik–»

«Riktig,» avbrøt jeg og trakk av.

Sånn kan man altså ende sitt liv hvis man havner på feil side av pistolen i Jo Nesbøs nye krimunivers. Det befinner seg et godt stykke unna Harry Holes Oslo, selv om likene er mange og byen den samme. Islendingsitat eller ei, både dette drapet og boka for øvrig smaker langt mer av Elroy og Tarantino enn av skandinavisk samtidskrim.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Damer og dobbeltspill

Settingen er en bikkjekald desember-hovedstad i 1975. Skurkene reiser med trikk og bane og ringer fra telefonkiosken. Heroinkongen Daniel Hoffman og den mystiske Fiskeren på Youngstorget kjemper om Oslos dopmarked mens vår mann Olav Johansen drømmer om kvinner og varmere strøk. Olav jobber for Hoffman som ekspeditør, en enkel og ukomplisert jobb han trives godt med, helt til han får beskjed om å ekspedere den farlig skjønne Corina Hoffman. Som nesten samtlige av sine forgjengere i sjangeren, vet Olav at det er innmari dumt å rote seg borti den man er betalt for å rydde av veien. Ikke minst når hun er kona til sjefen. Som alle sine forgjengere i sjangeren, så gjør Olav selvfølgelig akkurat det.

Hvis du synes at dette høres tøysete ut, så er det fordi det er det. Og det er lett å forestille seg at Nesbø har kost seg stort mens han skrev denne boken. I likhet med det meste annet han skriver, får han det til å se så lett ut. Men i tillegg til en åpenbar kjærlighet til sjangeren han dels parodierer, ligger det som alltid bunnsolid håndverk og stor språklig presisjon bak den drivende historien.

LES MER: Jo Nesbø angrer brutale scener

Bok i boka

Det finnes en omfattende bakgrunnsfortelling her, som Nesbø har snakket høyt om i halvannet års tid allerede. For «Blod på snø» er en bok-i-boka, en i utgangspunktet fiktiv 1970-tallsutgivelse som spiller en viktig rolle i den foreløpig uutgitte romanen «Kidnappingen av Tom Johansen». Nesbøs nye romanhelt Tom Johansen er ifølge forhåndsomtalen også forfatter, om enn mye mindre fetert enn sin skaper. Johansens debutroman «Blod på snø» er et resultat av et veddemål og en bok han selv mener ligger langt under hans evner og verdighet. Ifølge Nesbø var den opprinnelige planen å utgi Blod på snø under navnet Tom Johansen, samt å produsere nok fiktive intervjuer, anmeldelser og bilder til å sørge for at man kunne gjøre et google-søk. Helt til forlagets advokater visstnok satte ned foten.

Hvor mye av den omkringliggende fortellingen som er sant og hvor mye som er påhitt er uvisst, men det er vel ikke helt usannsynlig at Nesbø sitter og ruger på en og annen tvist som han ikke har avslørt ennå. Det uttalte målet hans om at Blod på snø skal kunne leses som en troverdig, 40 år gammel kultklassiker, innfris. Samtidig, som Nesbø garantert vet: Skal man be leserne om å brenne av noen hundrelapper på stive permer, så må boken også fungere på egen hånd, også for dem som ikke har hørt et ord om Tom Johansen-prosjektet. Det gjør den.

LES MER: Lesernes pris til Jo Nesbø

Olav den fornøyelige

Grunnen er først og fremst Olav Johansen (som av en foreløpig uviss årsak deler etternavn med Tom). Som hovedperson og jeg-forteller er han en underlig og uimotståelig figur, en skravlebøtte og en enstøing, en resignert romantiker, en godhjerta leiemorder og på alle vis en vandrende selvmotsigelse:

«For å få tida til å gå tok jeg frem arkene med greiene jeg skriver på. Det er bare en form for skribling. Nei, det er ikke sant, det er vel mer et brev. Et brev til noen jeg ikke veit hvem er til. Eller, jo, det veit jeg.»

Ordblind som han hevder å være, slenger han om seg med uortodokse referanser til alt fra Snorre til George Elliot og ikke minst til det som i Olavs verden fremstår som selve grunnfortellingen, Victor Hugos De Elendige.

Noen ganger sklir han helt ut: «Det måtte vel være det franskmennene kaller sjeselong, som – hvis fransklæreren ikke lurte meg – betydde «lang stol». Snirklete, asymmetriske utskjæringer, naturmotiv på trekket. Rokokko, ifølge kunsthistorieboka til mora mi,» forteller leiemorderen Olav. Man hører formelig Nesbø humre over tastaturet.

LES MER: Rått og nervepirrende fra Nesbø

Spektakulær og klønete

Sammenlignet med Hole-universet som ofte var bekmørkt, fortellerteknisk avansert og rett som det var ispedd maktkritikk og samfunnsdiagnostikk, er denne boka rendyrket underholdning. Du blir neppe særlig mørkredd etter å ha lest denne, men faren for å le er overhengende. Mens mange av plottvistene er så sjangertro at de nærmest kommer med egen værmelding, finnes her også små perler av mer subtile overraskelser underveis. Den store finalen er blodig og klønete og ikke minst hysterisk morsom, og en scene Cohen-brødrene sannsynligvis ville gått over lik for å få filmatisere.

Om Olav og Tom Johansen kommer til å erobre verden som Harry Hole har gjort det, og om de kommer til å få utfolde seg gjennom like mange bøker, vet kanskje ikke en gang Nesbø selv. Men i løpet av 2015 skal både oppfølgeren Blod på snø II: Mere blod og Nesbøs roman om Tom Johansen gis ut. Jeg blir uansett med videre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker