På livet løs

Albumtittelen Carrie & Lowell henspeiler på henholdsvis Sufjan Stevens mor og stefar, og det er et inntil beinet ærlig og sårt tankemessig møte mellom først og fremst et barn og en mor vi blir invitert inn i. Det er artistens savn etter moren Carrie, som døde for litt over to år siden, som bringer ham så til de grader tett på hva døden og kjærligheten egentlig betyr for ham.

Greier han virkelig å gripe den gode kjærligheten? Eller den vonde kjærligheten? Eller lever han utenfor begge deler?

Usentimentalt

Det er rett på sak, usentimentalt, basert på minner og tanker rundt en mor som hadde et trøblete og turbulent liv med en psykiatrisk diagnose. Selv om utsagnet «how do I live with your ghost» i låten «The Only Thing», er hjerteskjærende, fremstår ikke Stevens som et offer. Bare en sønn, et menneske, som roper ut sin fortvilelse og frustrasjon når hun som fødte ham nå er borte for godt, ikke bare fraværende, som det kan virke som hun lenge har vært.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Som Job

Sufjan Stevens roper ikke ut sin fortvilelse i det store intet. «Lord, hear my prayer», ber han i «John My Beloved». «How, God of Elijah?» spør han i «Drawn To The Blood». Den kristne, alternative artisten, er så fjernt fra den amerikanske kristenpop-industrien man kan komme, men har likevel gitt ut den beste «kristenpopplata» man kan tenke seg med albumet Seven Swans. Her, noen år senere, er han mest som en Job som får lov å klage over det som plager ham.

Artisten som har en ikke imponerende stor, men likefullt bunnsolid fanskare, også i Norge, nøyer seg på sitt sjuende album med et minimalistisk lydbilde bestående av fortrinnsvis akustisk gitar og enkle lydkreasjoner. Borte er den eksperimentelle trangen og de musikalske 180-graderssvingene, som har fått oss til å smile og humre fornøyd over hans atypiske pop-fremtoning. Tilbake står elleve enkle visepop-låter, med så mye luft og rom i seg at de reflekterende og ettertenksomme tekstene til fulle får den oppmerksomheten de skal ha.