På jakt etter en forsvunnet by

I dag er det hundre år siden åpningen av Jubileumsutstillingen på Frogner. Fortsatt er det den største publikumsbegivenheten vi noensinne har hatt i Norge.

– Omtrent 1,5 millioner mennesker var innom. Det er litt et usikkert anslag, men kan like gjerne være for lavt, som for høyt. Arrangørene hadde tellemaskiner, og det virker som de var pålitelige, sier Espen Ytreberg, medieprofessoren som nå har skrevet om utstillingen i sin nye bok «Byen som forsvant».

[ LES OGSÅ: – Kunstverk uten brodd ]

Ny kommunikasjon. Besøkstallene er nærmest utrolige, særlig fordi det på denne tiden bare bodde omtrent 2,4 millioner mennesker i Norge. Men det er flere faktorer som kan bidra til å forklare, mener Ytreberg.

– Jeg måtte også blunke et par ganger da jeg så tallene. Men det var en mobiliserende tid. Det var kort tid siden løsrivingen fra Sverige. Vi hadde også fått på plass teknologi som spredte informasjon om utstillingen ut til distriktene, og som fraktet folk inn til byen. Bergensbanen hadde åpnet, dampskipsruter hadde blitt etablert, mediedistribusjonen hadde blitt bedre og postkortene hadde sin glanstid.

– Hva var denne utstillingen?

– Den var en måte å få massene i tale, den var datidens massemedium. Den var også uttrykk for troen på det moderne framskrittet, og at verden kunne rulles ut som en symbolsk helhet foran øynene til folk.

Til tross for omfanget, har ikke utstillingen vært langt framme i vår kollektive bevissthet. Ytreberg tror det har å gjøre med at utstillingen har blitt sett som et stille punktum for en epoke, heller enn startskuddet for en ny.

– Utstillingen var en borgerlig affære. De stilte ut produktene, så stod det en stolt fabrikkeier ved siden av. De gjorde mye for å tiltrekke seg arbeiderklassen, men arbeiderklassen var ikke med i utstillingen. Dermed har den blitt sett som uttrykk for en falsk idyll, som klassekampen senere skulle skylle unna. Men jeg ser utstillingen like mye som et startskudd for mediesamfunnet, varesamfunnet og en ny type samlende nasjonalisme som vi fortsatt har mye av.

Mennesker på utstilling. Kongolandsbyen var en liten del av Jubileumsutstillingen. Landsbyen var plassert i fornøyelsesavdelingen, mellom berg- og dalbanen og attraksjonen «Det rullende rør».

– Det er klart at det finnes en rasistisk side av denne tradisjonen for å stille ut mennesker, som var populær på denne tiden. Samtidig vet vi lite om hvordan dette ble opplevd av dem som ble stilt ut, sier Ytreberg.

I boka skriver Ytreberg om en av disse som kom fra Senegal for å bli stilt ut. Etter utstillingen sitter han i Bordeaux, og skriver et brev til en venn han har fått i Norge.

– Det er interessant at han skriver at han fikk venner, og at han hadde samtaler som han satte pris på. Han er bare én av de mellom 60 og 80 som var her. Men jeg ble likevel glad da jeg leste dette, fordi det var en anledning til å se hvordan verden ble opplevd av denne personen som sitter i Frankrike og som husker vennskap fra Norge.

Første verdenskrig brøt ut mens utstillingen pågikk. Senegaleseren meldte seg som soldat i den franske armeen, og ventet på å bli sendt til fronten.

– Og han er lei seg, for han vet ikke hvordan framtiden skal bli. Statistisk sett døde han i krigen. Men jeg er glad for at vi i et glimt får se verden fra hans side. Det er jo mest elitene som kommer til orde, så det er dyrebart når vi får høre andre stemmer, sier Espen Ytreberg.