Kultur

Ordrikt om det ordløse

ANMELDELSE: Freddy Fjellheims dikt lovpriser den stille sårbarheten. Men stillheten poeten påkaller blir borte, for dikteren banker inn budskapet med ord.

Når relasjonen virkelig sitter mellom dikter-jeget, språket og den virkeligheten dette språket beskriver, kan poesi bære på dyp visdom og være en egen erkjennelsesform. Den kristne bønnen bærer på en slik erkjennelse: Subjektet henvender seg til et Du, som er Gud. Det er denne kombinasjonen Freddy Fjellheim forsøker seg på i samlingen Vergeløs: Poesi og mystikk i en slags lyrisk samklang.

Samlingen er visjonær, dikter-jeget søker enhet med Gud og naturen. Motivkretsene hentes fra Bibelen og den kristne mystikken, men også fra naturen og mellommenneskelige relasjoner.

LES FORFATTERENS REPLIKK TIL DENNE ANMELDELSEN: Habil kritiker?

Kritikk av maktmennesker

Dette er performativ poesi, der flere av diktene fungerer som talehandlinger og imperativer på grensen til forkynnelse: Poeten bærer bud om en vergeløs tid, der det svake - naturen som ødelegges, mennesker som undertrykkes - løftes frem av dikter-jeget. Poetens kritikk er rettet mot maktmennesker, mot de som stoler på sin styrke og rikdom. Dikter-jeget henvender seg til leseren som en forkynner henvender seg til sin menighet: Menneskene må se den andre i seg selv, må strekke frem hånda til den andres lidelse. Og Gud er i alt, i det lille og i den som hjelper. Gudsmysteriet er dermed ikke langt unna, det er nær deg, i flyktninger, fattige, de ensomme og de som lider.

Fjellheims dikt er i slekt med evangelienes forkynnelse om Jesus som et gledesbudskap til de fattige, eller Saligprisningene. Dermed skriver Fjellheim seg inn i en tydelig kristen tradisjon med bønnen som fundament: «Oppsøk meg, Herre / Jeg vil miste språket / Bli funnet av Ordet // Pust i tankene mine! / Slik Marias kropp pustet i fosteret / Og Du i hennes hjerteblod».

Påståelig

Fjellheim er ikke skyggeredd, og stuper inn i det kristne universet. Og Fjellheim forsøker å sette ord på det ordløse. Selv om han konstaterer at «Orda faller sammen som skrap» gir han oss mange ord om stillheten og den tause innsikten. Dette viser utfordringene med Fjellheims poetiske prosjekt: Han blir påståelig og insisterende på det ordløse mysteriets vegne. Diktene er overlesset med budskap: «Trosliv er å vende seg stille innover / Bønn og meditasjon renser, klargjør / Slik springe fornyet ut i verden.» Her er lite overlatt til leseren, vi får påstander om hva å tro skal være og hva slags funksjon bønn og meditasjon har. Samlingens poesi er en form for «sakpoesi», poeten skriver dikt om ulike emner, som bønn, menneskelig sårbarhet, å overgi seg og å hengi seg.

Men dette saklige preget blir kort og godt for saklig (påståelig), og for lite poetisk (antydende), etter min mening. Jeg skulle gjerne og heller lest en essaysamling av Fjellheim om disse emnene. Dette informative preget hemmer også dikterens språk: De poetiske konstruksjonene kan bli tafatte («lengselsfengselet», «smertebrannen») eller overlesset. Et eksempel på overfylte konstruksjoner er de mange genitivskonstruksjonene som fyller samlingen, som «verdens krigerske fred» eller «skjønnhetens strupesang». Tre i ett dikt er for mye: «mellomgulvets tamburin», «basuners blodstøt» og «overgivelsens enkle mysterium». Vi forvirres av all betydningen, og lesningen stopper.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Unødvendig avstand

Denne addisjonen av mening, lag på lag på lag, fører til at poeten skaper en unødvendig avstand til leseren. Et budskap skal fram, det svake og undertrykte trenger vårt vern. Engasjementet er beundringsverdig, og Fjellheim poengterer at Gud er på de svakes og naturens side. Men som poesi blir det programmatisk og forutsigbart. Det blir lite eller ingenting igjen til leseren, for alt er tolket for oss. Dette er alvorlig, for han tiltror leseren ingen evne til å lese mellom linjene, ingen evne til å undre seg sammen med ham. Den stillheten poeten påkaller blir borte, for dikteren banker inn budskapet med ord.

Det rasjonelle preget – diktene kommer fra en avsender med et budskap til en mottager - forsterkes med notesystemene (Fjellheim opererer med to). Slik signaliserer ikke bare innholdet, men også det typografiske, en saklig tekst der leseren skal fylles opp med informasjon (i noteapparatene). Dette tolker jeg som dikterens bekymring for at vi er trege i oppfattelsen: Det dikteriske uttrykket må adderes opp med mer betydning, slik at dikter-jeg-et får sikret at budskapet hans blir forstått slik han vil det skal forstås. Dette blir en kommunikasjonsform basert på roping. Diktene søker det ordløse mysteriet, men leseren får aldri den innsikten som poesien kan gi oss. Poetens ord står i veien.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur