Onkel Vanja full av fryd og glede

Narrens hjemkomst. Hva Onkel Vanja handler om? Slitet på landet lammes når familiens stolthet, professoren fra byen kommer hjem. Hans selvopptatthet irriterer alle. Hele sitt liv har de slitt for å finansiere hans karriere. De har latt seg begeistre over hans livsverk bare for å oppdage at han er en narr. Hans unge kone fortryller mennene.

Mer skjer ikke før professoren bestemmer seg for å selge godset slik at han unnslipper det kvelende livet og igjen har råd til å bo i byen. Da avfyres en pistol to ganger uten å treffe. Og vi er tilbake til start.

Hundedager. Stemningen spiller hovedrollen. Ordet melankoli blir nevnt. Ingen elsker den de skal elske. Ingen blir sett for den de selv mener seg å være. Aller minst unge Sonja. Alle sliter med å se meningen med livet, og en hundedagsuhygge hviler tungt over godset. Det er kvelende varmt, og et tordnende uvær makter ikke å rense luften.

Anders Baasmo Christiansen gjør en kokende onkel Vanja. Han kunne vært en Schopenhauer eller en Dostojevskij om det ikke var for professoren, og hadde han bare fridd til Jelena da han hadde sjansen! Nå er han 47, og strutter av uvirksomhet.

– Dette er en deilig dag å henge seg på, utbryter han i bredbent ubalanse.

Miljøvisjon. I hundedagene råtner maten, og hundene blir gale. Unge Sonja, som spilles stramt og inntagende av Stine Mari Fyrileiv, må gjøre sin onkel oppmerksom på at høyet råtner på jordene om han ikke snart griper til vettet og arbeidet. Og Vanja selv frykter han allerede er blitt gal.

Doktoren er mannen med visjonene. Som en Bellona-representant fra 1800-tallet gjør han nøyaktige observasjoner av gryende miljøkatastrofer. De store skogene plyndres, og råtnende sumpmarker brer om seg. Men heller ikke han evner å holde stand.

Stor musikk. Mens mennene dras mot professorens unge og vakre Jelena, er Sonja og Jelena like betatt av doktoren og hans drøm. Spillet mellom de to unge kvinnene forløses i en rørende scene der nakne ansikter lyser i tårer og glede. Anneke von de Lippe synes å ha et ansikt for enhver stemning.

Liv Ullman finner ikke på ting, men dirigerer ensemblet i klassisk stil. Alle aktørene er på scenen hele tiden, enten det spilles i duett, trio eller fullt orkester, og stor musikk springer ut av Tsjekhovs drama.

Sverre Anker Ousdal har frikort til å blåse seg opp som en professorpåfugl. Øystein Røger får flerre overkroppen bar i en dansende, russisk mannsangtrio med Christiansen og Anders Mordal. Sistnevnte spiller den fallerte Telegin som en musiserende skjør skikkelse.

Lysende allé. Milja Salovaaras scenografi er lysende. Hele scenen er rammet inn av en blomstrende allé. Etter pause er den avblomstret. Med streng symmetri og fire doble dører bak hverandre innover på scene og bakrom, vises den orden som må herske om det store livet på godset skal opprettholdes. Ved å utelate vegger og befolke alle rom, ser vi hvordan alle til en hver tid er prisgitt hverandre i dødsleken.