Om liv i dødens Holocaust

– Han var en bøddel som også ble et offer, sier Steve Sem-Sandberg.

Den prisbelønte forfatteren snakker om hovedpersonen i sin dokumentariske roman De fattige i Lodz. En roman han i fjor ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for, og som nå foreligger på norsk. Selv er Sem-Sandberg født i Oslo, oppvokst i Stockholm og bor i Wien. Handlingen for romanen har han derimot latt foregå i en by i Polen.

– Jeg skulle egentlig skrive et essay om Kafka, da jeg kom over historien om hans to eldre søstre som ble deportert til gettoen Lodz i Polen. Det endte med at jeg tok toget dit og ble overrasket over hvor intakt byen var. Mens Warszawa-gettoen er jevnet med jorden, var dette et sted jeg kunne gå rundt i de samme gatene, inn og ut av de samme husene og prøve å forestille meg hvordan det hadde vært å leve her, forteller Sem-Sandberg.

Ulykkelig liv

Aldri før hadde han følt krigen tre så tydelig frem for seg. En eim av mørke og dysterhet lå rundt hvert hushjørne, fulgte han i hvert skritt, og Sem-Sandberg skjønte han måtte fortelle om det ulykkelige livet som hadde vært levd her. Om opprettelsen, organiseringen og utviklingen av de stadig mer inhumane forholdene under det nazistiske regimet. Gettoen hadde 250.000 jødiske innbyggere da den ble opprettet, kun noen få hundre overlevde.

– Hvordan balanserer du mellom fakta og fiksjon i en dokumentarisk roman?

– Hovedkilden min er 3.500 sider skrevet av medarbeidere ved gettoadministrasjonens arkiv. Her er daglige rapporteringer av hendelser innenfor det fire kvadratkilometer store området. Ved siden av personene som er nevnt i rapporten og historier fra overlevende, har jeg fiktive karakterer som kanskje kan bære videre noen av historiene til de som ikke rakk å leve lengre, forteller Sem-Sandberg.

Tvetydig

Sentralt i boka står den tvetydige rollen til Morderchai Chaim Rumkowski, mannen som nazistene valgte til leder fra det jødiske eldrerådet i Lodz-gettoen. Gjennom hele romanen dirrer spørsmålet: Hvor er hans lojalitet?

- Jo mer jeg satte meg inn i historien til Rumkowski, jo mer fascinerende ble den. Hvordan var det å skulle bestemme livets og dødens skjebne over sine egne? Dette var mannen som i krigens forkant hadde brukt tid, penger og energi på å opprette barnehjem for foreldreløse. Han elsket barn. Nå ble han bedt om å sende alle barn, gamle og syke i døden. Kun de som var i stand til å arbeide, fikk bli i ghettoen.

Kjent tale

I ettertid har Rumkowskis mest kjente tale «Gi meg deres barn», hvor han henvender seg til alle foreldrene i byens ghetto, blitt stående som et eksempel og symbol på Holocausts umenneskelighet. Likevel er oppfatningene delte om Rumkowski. Over 600 sider gir heller ikke boken noen tydelige svar på hvordan man skal forholde seg til ham. Var han en samvittighetsløs opportunist som gjorde seg medskyldig i utryddelsen av jødene? Eller var han i stedet en smidig pragmatiker, som gjennom sin samarbeidspolitikk lyktes i å redde jødiske liv?

– Jeg tror sannheten er delt. Ønsket mitt er å tvinge leseren til å tenke over sin egen overlevelsesmoral, la de kjenne på følelsen av at Rumkowski kanskje like godt kunne vært en selv.

Ørneblikk

Forfatteren synes historiske romaner ofte er gode på selve historiebiten, men desto dårligere som roman. For ikke å havne i samme fella, valgte han et skriveperspektiv så langt unna «ørneblikket» som overhodet mulig.

- Ørneblikket gjør at menneskene ikke blir virkelige mennesker, men eksempler på noe som hendte. Min største utfordring har vært å skildre menneskene i sin elendighet, forteller forfatteren.

Dermed tar han leseren med til avgrunnen, til kulden og til fuktigheten så høy at alt råtner rundt en. Der klærne aldri blir ordentlig tørre, og der veggene er så sleipe at det ikke går an å henge noe opp. Hele tiden murrer frykten for å bli syk, fordi man vet at man aldri vil bli frisk igjen uten næring.

- Jeg ville skildre hvordan dette føles dag for dag i nesten fem år. Og hvordan det føles å se togene gå, for så å komme tilbake med blodige klær, uten å vite hva som har skjedd. I en dårlig roman heter det at «togene gikk til Auschwitz». Jeg ville heller skildre den mentale uvissheten, hvilke psykologiske forsvarsmekanismer man tok i bruk, hvordan man tenkte fra dag til dag.

- Likevel har du valgt å fortelle i en usentimental stil, hvorfor det?

- Det går ikke an å være sentimental i en lidelse av så store dimensjoner som denne. Skulle jeg krype inn under skinnet på menneskene og overbevise leseren gjennom empatiske grep ville hele boken tippet over. Et slikt traume lar seg ikke redusere til en fryktelig opplevelse. Når du befinner deg i en sjokktilstand forsøker du enten å komme deg igjennom og ut av det eller du kapitulerer. Du analyserer ikke, du tolker ikke, eller prøver å sette ord på følelsene dine du handler.

Døden nær. Selv opplevde forfatteren et personlig traume da han etter to år, og halveis inn i arbeidet med boken, ble alvorlig syk. Nyrene kollapset og han kunne ikke engang sitte oppreist å skrive.

- Det var da jeg skjønte at dette er min hittil viktigste bok. Jeg endte opp med å skrive store deler av fortellingen i hodet, det ble mitt livsprosjekt å få den klar. Plutselig hadde døden kommet til meg som en realitet. Ikke som noe jeg leste meg til utenfra, men innenfra meg selv, som noe som kunne inntreffe fra dag til dag.

Dødsfrykt til tross, i dag er Steve Sem-Sandberg frisk og understreker at «De fattige i Lodz» i vel så stor grad handler om overlevelsesvilje og håp. At ghettoen, mørket og nazistene i grunn kommer i skyggen av de som klarte å overleve.

- En polsk kvinne kom bort til meg og sa at hun aldri før hadde lest en bok der det finnes så mange himler som i denne. Himmelen beskrives veldig ofte. Det er ikke for å være sentimental, men fordi mennesker som er innestengt ofte lar blikket gå opp. Dette er en fortelling om viljen til å holde hodet høyt hevet, tross den fornedring man utsettes for.