Anmeldelser

Oftestads konspirasjonsteori

– Meningsmotstandere omtales i en harselerende tone og gjøres til del av et konspirativt prosjekt, skriver Trond Bakkevig om Bernt T. Oftestads bok Etter Utøya.

Bernt Torvild Oftestads avskjedsforelesning på MF ble behørig dekket av Vårt Land. Han har utvidet denne til å bli en liten bok. «Den nye norske Vi» er ifølge Oftestad, Arbeiderpartiet, AUF og «tilliggende herligheter på den politiske venstresiden». Han regner tydeligvis kronprinsen som tilhørende samme gruppe, og siterer Siv Jensen som etter terroren sa at «nå er vi alle AUF-ere». Dette «store Vi» har ifølge Oftestad et «Utøya-prosjektet» som angivelig går ut på å innføre multikulturalismen i Norge. Han definerer aldri innholdet i dette begrepet og har heller ingen seriøs gjengivelse av tenkningen til noen som angivelig skulle støtte et slikt prosjekt.

Sannhetsbevis. Det «store Vi» vil ifølge Oftestad kneble røsten til «det nye norske De» – og han regner åpenbart seg selv blant disse. Som belegg for viljen til å kneble bruker han en kronikk av fire fremstående akademikere som mener samfunnet bør sette grenser for hatefulle ytringer. Kronikken fikk ingen politisk støtte og ble kraftig kritisert fra slikt hold som Oftestad ellers angriper. Han nevner ikke dette, men bruker gjennom hele boken kronikken som sannhetsbevis for sin tese.

Det er ikke lett å bli klok på hva Oftestad selv står for. Han lener seg tungt på en tysk jurist for å problematisere det liberale demokratis frihetsideal: «Når religionen ikke lenger gir den sosiokulturelle bindekraften, hvordan skal den sekulariserte og liberale staten da kunne opprettholde den enhet i verdier og normer som samfunnet er avhengig av…» På denne bakgrunn virker det nærmest som om katolikken Oftestad beklager endringer av forholdet mellom kirke og stat. Han argumenterer for at den kristne tradisjon skal føres videre som samfunnets kulturelle fundament. Der får han støtte av mange.

Tvisyn. Men Oftestad har et tvisyn overfor det liberale demokrati. På den ene siden taler han sterkt for ytringsfrihet og at alle skal komme til orde. På den annen side hevder han at i det liberale demokrati har «etnisitet, religion, historie, tradisjon osv. mistet sin relevans som bærer av (samfunns-)enheten.» Velger han demokratiet, må han også finne seg i at det bare er de gode argumenter som teller. Alternativet er det opplyste enevelde. I demokratiet er noen et flertall og noen et mindretall. På dette punkt ønsker Oftestad tydeligvis å tilhøre flertallet - det «store Vi».

Han har rett i at Anders Behring Breivik ikke truet vårt demokrati. Det var det heller ingen som mente etter 22. juli. Når demokratiet besto prøven, var det fordi Norge reagerte som en rettsstat. Ikke ved blodhevn – og ikke ved straffeforfølgelse av andre enn gjerningsmannen. Demokratiet skal prøves på at rettsstaten fungerer.

Konspirasjonsteori. Oftestads bok er båret av en konspirasjonsteori. Det kommer tydelig til uttrykk når han skriver om «koordineringsgruppen» – en gruppe om besto av Arbeiderpartiets sekretær og representanter for ulike statlige organer. Den møttes jevnlig etter 22. juli: «Hva gjorde staten i skjult samarbeid med Arbeiderpartiet?» spør han. Jeg tror jeg kan svare: 23.-24. juli 2011 ble jeg bedt om å sitte sammen med Aps sekretariat.

Første dagen hadde sekretæren en samtale med alle fylkeslag. Det var en eneste lang fortelling om omsorg, fortvilelse og gjensidig støtte. Siden har det vært jobbet i lokalsamfunn, ungdomsparti og partilag for å ivareta dem som målrettet ble rammet. 77 døde, ufattelig mange ble fysisk skadet, andre bærer med seg tunge belastninger. Familier og lokalsamfunn over hele landet er rammet. Det er helt naturlig at staten samrår seg med en part som målrettet ble rammet – uansett hvilket parti eller hvilken organisasjon som ble rammet. Det er ikke i slike samtaler man planlegger en omforming av det norske samfunn.

Angrep på demokratiet. Behring Breiviks handlinger ikke var blind vold. Den var målrettet. Oftestad mener han var en «ensom soldat». Men han hentet inspirasjon til meninger og handlinger fra en flokk som finnes. Denne flokken har en tenkning omkring etnisitet, nasjon og religion som både nå og tidligere har legitimert voldelige angrep på mennesker med en annen religion og etnisk tilhørighet. Behring Breivik utnyttet dette til et voldelig angrep på norske samfunnsinstitusjoner og på et politisk parti. Det var ikke bare vold. Det var et angrep på demokratiet og rettsstaten. Oftestad kan lett leses slik at han bagatelliserer dette.

Jeg hører til dem som i sin tid hadde glede av Oftestads undervisning og diskusjonene med han. Nettopp derfor er det skuffende å lese denne boken. Den har en tilfeldig bruk av kilder og henviser ofte til et anonymt «man» uten at noe siteres. Meningsmotstandere omtales i en harselerende tone og gjøres til del av et konspirativt prosjekt. Og – jeg antar det er slik Oftestad vil lese denne anmeldelsen. Anmelderen er både medlem av Arbeiderpartiet og har ledet utredninger som har ført til endringer av forholdet mellom kirke og stat. Det har angivelig ført til at «Den gamle konfesjonen er blitt pakket inn i en statsdefinert folkekirkelighet», slik Oftestad skriver.

Men les gjerne boken – den er helt ufarlig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser