Når tro og liv kolliderer

ANMELDELSE: Jens Ole Christensen er generalsekretær i Luthersk Mission i Danmark, en indremisjonsbevegelse som nok kan sammenliknes med den mer konservative delen av Misjonssambandet her hjemme. Boken bærer også preg av å være skrevet fra et konservativt ståsted der både kvinnelige prester og skilsmisse oppleves som vesentlige problemer i forhold til trosfellesskapet.

Da blir også kollisjonene ganske voldsomme i en kultur som har helt andre synspunkter på hvordan man skal forholde seg til folk som er skilt, og endog gift igjen, til samboere, homofile eller kvinner som er ordinert til prester. Noen av problemstillingene er aktuelle for langt flere enn de mest konservative kristne, mens andre for noen vil synes noe underlige.

Likevel er det i utgangspunktet forfriskende å lese en kristen leder som tar sin tro så dypt alvorlig at intet spørsmål skal feies av veien med begrunnelse av at verden har forandret seg. Guds ord står uansett fast, og det skal en kristen forholde seg til, mener Christensen.

Livsnære bilder. Det er en styrke ved boken at forfatteren tegner realistiske og livsnære bilder av den verden vi faktisk lever i og av hvilke konflikter dette skaper for den som ønsker å følge sin samvittighet. Faktisk gjør Christensen det vanskelig for seg selv ved å tegne disse bildene uten noen form for fordreining. Han er en teolog som vil møte utfordringene slik de er, og ikke slik han ønsker de skulle være. Det er positivt.

Christensen er talsmann for å møte alle mennesker med respekt og kjærlighet, kombinert med en ærlighet som aldri må glemmes. Hvordan kjærligheten og ærligheten skal gå hånd i hånd, er utfordringen i konkrete situasjoner. Veiledningen skal være tydelig. Men «det er en hel verden av forskjell på om en etisk veiledning foregår i et miljø hvor bakgrunnsmusikken er moralisme og vellykkethet, eller i et miljø hvor den er overbærenhet og tilgivelse».

Lite nytt. Likevel finner jeg lite nytt i denne boken. Forfatteren forsøker å se med nytt og friskt blikk på hvordan man kan møte mennesker som bryter med de trosstandpunktene – etisk eller dogmatisk – som forsamlingen representerer, men jeg finner få forsøk på å etterprøve selve bibelforståelsen. Det hadde vært en styrke om drøftelsen av selve standpunktene hadde vært grundigere. Nå forutsettes det nærmest at alle de gamle svarene, for eksempel til forståelse av kvinnelig ordinasjon eller av skilsmisse og gjengifte, fortsatt er like gyldige.

For meg synes det som om Christensen hele tiden befinner seg litt for tett opp til bibeltekstene og deres ordlyd, uten å drøfte kontekst og kultur i tilstrekkelig grad. Det spørres i liten grad etter hva tekstene betød i sin samtids kontekst, og nesten utelukkende etter hva som bokstavelig kan leses. Dermed faller en viktig brikke bort under bearbeidingen av tekstenes betydning i vår kontekst.

Bokens budskap ville nok hatt atskillig mer å si til bredere lag av kristenfolket om den i litt mindre grad hadde blitt oppfattet som et innlegg som i mye som tas opp først og fremst angår en konservativ fraksjon i det store bildet. For selve saken – hva gjør vi når tro og liv kolliderer – er aktuelt for hele bredden av kirkelivet.