Når ordet blir kjøtt

ANMELDELSE: 100-åringen Det Norske Teatret tar Bibelen på ramme alvor. Abrahams Gud er på turné, Antichrist spilles i kjelleren, og på hovedscenen byr teatret nå på seks timers bibelmaraton. Det er en forestilling der Gud regjerer, Satan opponerer og Jesus får siste ord i en appell så sterk at du glemmer at det er teater.

I del to Jesus frå Nasaret tvinges all oppmerksomhet i en retning, noe ikke minst den barbeinte Frank Kjosås sørger for. Med sin gutteaktige fremtoning er han både usikker yngling og myndig militærnekter. Også riktig teatermagi avhenger av at «ord blir kjød». Når Kjosås holder sin avsluttende kjærlighetsappell, oppstår slik magi.

Bukseseler. I intervjuer har det lenge virket som om Bjørn Sundquist både i fleip og alvor har funnet seg vel til rette i rollen som Gud. Slik fungerer det også på scenen. Øverst i metallstillasene skuer han mildt ut over det menasjeriet av skapinger han fryder seg så barnlig over å ha skapt. Han går tett inn til Abraham, Moses og Jesus. Også i de mange disputter med sin beksvarte motstander Satan, i Jan Grønlis rause og sleipe skikkelse, beholder han en faderlig mildhet. Da kan Sundquist heve stemmen i ett bydende ord «gå!» slik at Satan og hvermann må lytte.

Gud bærer rundt på en predikantbibel og er kledd i grå bukser holdt oppe av sorte bukseseler over ei blå skjorte. Han ser kort og godt ut som en mild, men myndig emmisær som har hengt jakke og slips fra seg etter en begivenhetsrik søndag på bedehuset.

Forføreren. Satan er med helt fra skapelsen til Getsemane i en rolle som ikke har vekten på det beksvart truende, men også den på det menneskelige. Satan ser seg selv som Guds sønn, favorittengel og en som endatil kan tilby seg å frasi all makt om Gud bare kan la Jesus slippe å måtte dø. Her er det skrevet nytt og hentet inn fra skjønnlitteraturen ordvekslinger mellom Den onde og Den gode som speiler samtaler som kan utspille seg mellom mennesker og i det enkelte menneske. Det er å ta både Gud, Satan og mennesket på alvor.

I en forestilling som vil alt (og får til mye), er det avgjørende at Grønli og Sundquist er skuespillere med myndighet og maratonkondis. Når regissør Stein Winges mener alvor, er respektløshet en forutsetning og tøylesløshet en metode. Da inspireres han til å gyve løs på skriftlærde av alle avskygninger og våre egne idylliseringer av bibelhistorien.

Mennesket. Humanisten Winge tar selvsagt mennesket på alvor. Skikkelser som Isak, Maria og Judas nydiktes med vekten på det tragiske. Ingunn Beate Øyen gir intenst liv til ung mors forsøk på å forstå at hennes lille sønn helbreder, har merkelige ideer og må gjennom så mye. Her er fri diktning langt fra Bibelens enkle setning om at hun «grunnet på ordene i sitt hjerte». Jesus sine veivalg river og sliter i henne. At hun i denne kampen også voldtas av soldater i ørkenkamuflasje, er imidlertid en av forestillingens mange overstatements.

Abraham og Moses fremstår også som dypt menneskelige, ikke som flanellografens ruvende overmennesker, men i indre opprør og kamp med en nidkjær gud. Sigve Bøe spiller den stammende Moses så nevrotisk og på kanten til parodien, at det griper sterkt.

Pieta. Den evig vandrende og fredløse Kain (Marius Næss) og den hardt prøvede Job (Bjørn Skagestad) er gripende gjennomgangsfigurer i både GT- og NT-delen. Judas (Kyrre Hellum) er disippelen vi følger tettest. Han vil ha Jesus til å lede opprøret mot romerne. Både med Jesus og seg selv kjemper han mot den rollen som Gud har tiltenkt ham som forræder. Kampen leder fram til en av forestillingens mest smertefulle øyeblikk der Judas omfavner Jesus i et intenst pieta-motiv. I Michelangelos ikoniske fremstilling har Maria sin sønn i favnen, og det hviler en himmelsk ro over de to. Her gråter forræderen over sin mester, og uroen skjelver.

Winge-seilas. Så lenge vår oppmerksomhet på den måten rettes mot det guddommelige og menneskelige drama, er det fremdrift og kraft i forestilingen. Den trues imidlertid av ufokuserte scener som når kong Saul rir inn på en Harley-Davidson og en hor-og-fyll-versjon av bryllupet i Kana. Winge ser ut til å mangle tillit til både stoff og publikum når pistoler smeller og den Ghadaffi-kledde Herodes entrer scenen i en militær-jeep. Vil man vekke sovende, er slike påhitt så oppbrukte at det er en lettelse å se et så enkel grep som å la engler komme syklende over scenen.

Bibelen er full av drama og trenger ikke påfyll. Særlig i første del med stoff fra Det gamle testamente er Winge-seilasen så ellevill at skuta ville kullseilt, om det ikke var for den ballast grunnfortellingen gir. At israelsfolket triller koffert og er kledd som dagens asylsøkere og at figurer er kledd i moderne soldatuniformer er eksempler på grep som aktualiserer tusenår gamle tekster på en meningsbærende måte.

Gøteborg. Forfatter Niklas Rådström og regissør Stefan Metz var først ute med å dramatisere Bibelen på Göteborg Stadsteater for et år siden. Den store forskjellen i de to teateroppsetningene ligger i tilliten til stoff og publikum. Göteborg-forestillingen var både mindre effektjagende, mer helhetlig og direkte i appellen.

Oslo-versjonen er uansett en sjelden bibelsjanse.