Nådeløs bok om Carola

ANMELDELSE: Wenche Myhres nye bok heter 66. Hun fyller 66 år 15. februar neste år. Midt i livet og karrieren på 1980-tallet sang hun «når man blir 66, først da tar livet til». Allerede i 1963 introduserte hun seg imidlertid med den treffende «Ei snerten snelle». Året etter gjorde «La meg være ung» henne til Norges første ordentlige kvinnelige popstjerne. Boka levner ingen tvil: For en karriere, og for ei dame.

Boka om Carola heter Fanget i en stormvind. 45-åringen vant den internasjonale Grand Prix-finalen med den låten. Men det var Främling som slo ned som lyn fra klar himmel, da hun over natten ble superstjerne i både Sverige og Norge, bare 16 år gammel. Siden har vi vært på fornavn med henne både som popartist, gospelsanger, entertainer, frimodig kristen, og som yndet objekt for ukebladsladder. I boka setter journalistene Johanna Koljonen og Andreas Ekström sitt undersøkende blikk dypt, ofte nådeløst, i fenomenet Carola.

Gåsehudeffekt. Bak suksessen til Carola ser forfatterne i tillegg til talent, også makt, profitt, og utnytting, men likevel viser de en dyp respekt for sitt ungdoms idol, som de på mange måter har vokst fra, men likevel ikke greier å slutte å like, til tross for tungetale, Livets Ord og ekteskapet med «verdens glatteste predikant fra Kongsvinger». Når man skreller vekk alt dette siste, hva sitter vi igjen med da? spør sosionomen og artistkollegaen Kjetil Rolness i forordet til boka: Jo, gåsehud.

Denne gåsehudeffekten ligger som et bakteppe gjennom hele boka, også der den ikke tar med silkehansker på Carola. Talentet og viljen hennes kan la seg tilsmusse, men den kan ikke tråkkes ned. Til det er talentet for stort, og viljen til å gå igjennom ild og vann for det hun tror på, for sterk.

Det gjelder også for forretningskvinnen Carola, som fremstår nesten like sterk som den kristentroen som har fulgt henne helt siden gjennombruddet. Hun har gitt slipp på predikantektemannen sin, Livets Ord, og folk rundt henne som ikke har gjort jobben sin, men aldri sin bibel. Troen hennes er blitt kalt dogmatisk, fordømmende og sekterisk, men den har levd i beste velgående midt i en turbulent og støyende popbransje, hvor Carola uten blygsel også har kledd seg dampende sexy. Dette er interessant lesning, i motsetning til avsnittene hvor man drar man bransjesladder, småintriger og annet pludder altfor langt.

Undertøyet ble stjålet. I boka om Wenche Myhre blir tilsvarende uvesentligheter mer artig, fordi det formidles med glimt i øyet og selvironi fra hovedpersonen selv - og ikke med småhøytidelige og kritiske falkeblikk som i Carola-boka. Episoden om da Wenche spilte one-women-showet «I all Wenchelhet» i Tønsberg, og undertøyet hun skulle bruke dagen etter ble stjålet fra klessnora av en fan, er morsom lesning. Det samme er transporten hennes til konsertene de første årene, hvor hun insisterte på å kjøre egen og åpen sportsbil, med vinden i håret og klampen i bånn, framfor å bli kjørt av folka rundt henne.

Cellegift. Carola og Wenche Myhre har hatt viljen til å nå til topps som artister, men også til å klare seg som mennesker i en kynisk og mannsdominert bransje, ja i en krevende hverdag ellers også. Det aspektet er en rød tråd.

De var aldri syngedamer som kunne dirigeres hit og dit, selv om noen prøvde seg: «Jeg var omgitt av menn som var mer interessert i karrieren min enn meg» (Carola i intervju med Filter i 1984).

Wenche Myhres far var bare 43 år da det tredje hjerteinfarktet tok livet hans. Han var hennes største fan, og stakk stadig innom Morgenposten for å rapportere om «a´ Wenche», skriver datteren. Like etter fikk også moren hennes kreft. En sykdom som flere år senere også rammer Wenche: «Pause, Myhre!» Overlegen så på meg med et mer alvorlig blikk enn han pleier. «Cellegift. Nå er det pause». Sykdom og smerte har vært en like naturlig del av Wenche Myhres livsreise som suksessene – ikke minst i Tyskland hvor hun fremdeles er stor stjerne. Skilsmissene har også tatt på. Men de har ikke tatt fra henne troen på kjærligheten, aller minst til hennes fire barn.

Veien videre. Carolas far døde også tidlig. Skilsmissen fra Runar Søgaard tok også på. Forfatterne beskriver en artist som ikke har tatt lett på prøvelsene, men heller ikke utfordringene, midt i det vanskelige. I dag er hun tobarnsmor. Når hun ikke er på turné eller i platestudioer, ligger hun ikke på latsiden.

Gjennomgående i begge bøkene er at veien videre alltid har stått tydelig for både Carola og Wenche. Det har vært nok av suksesser å dvele ved, men de har ikke hatt tid til det. Kombinasjonen av en nesten barnlig iver, og tidvis tøff modningsprosess, har båret dem igjennom både med og motgang. Neste år er Wenche klar for ny turné.