Kultur

Muntert møte med døden

Menn får sjelden brystkreft. Muntre dødsdikt skrives heller ikke ofte.

En oktoberdag i 2012 oppdager Jan Jakob Tønseth en kul. Han tar seg for brystet for å vise hvor.

– Jeg tenkte ikke det var noe skummelt. Jeg hadde ikke hørt om brystkreft på menn før, sier han.

En måneds tid senere tar han det opp med fastlegen – medicus privatus blir han kalt i tredje sonette i Tønseths nye lyrikksamling Muntre dødsdikt og andre dikt.

– Legen var rask, og jeg fikk innkalling fra Radiumhospitalet dagen etterpå. Da gikk det slag i slag.

«For ham – (han mener Jesus) – er vi alle skrøpelige.»

I disse Pauli ord jeg søkte trøst sist høst

da jeg fikk konstatert, o skrekk! en feil, en brøst,

Jeg, Paulus alle (Jesus unntatt) er vi dødelige.

Ikke god

Til tross for den muntre omgangen både med kreft og med Pauli ord, må det da ha vært redsel inne i bildet?

– Jeg fikk tidlig vite at det ikke var en godartet svulst. Da var jeg nervøs. Jeg roet meg da det ble konstatert at spredningen var veldig liten. Nå holdes spredningen i sjakk med hormonpiller.

Han serverer te i stua – med adresse Våghalsen 2 - og vil gjerne si noe hyggelig om norsk helsevesen.

– Jeg får følelsen av at de ønsker å holde liv i meg, rett og slett.

Hans første befatning med kirurgi og første natt i en sykehusseng var en positiv opplevelse, men han gikk hjem dagen etter. Han bor 20 minutter fra Ullevål sykehus.

Dristig, men deilig

– Men likevel: Gikk du virkelig hjem?

– Ja, jeg har ikke noe problem med å flytte beina. Jeg kunne antagelig ha svimt av på grunn av smertestillende. Det var kanskje dristig, men det var så deilig å komme tilbake til det normale.

Du kaller det en tête-à-tête med døden. Hvordan ble det dikt av opplevelsene?

– Da operasjonen nærmet seg, tenkte jeg først at jeg ikke kunne skrive om sykdommen; i alle fall ikke dikt. Jeg hadde lest Ragnar Hovlands Vinterreise og syntes det var skrevet nok om kreft. Jeg skulle opereres tidlig om morgenen. Kvelden før gikk jeg rundt i stua og kjøkkenet og drakk litt vin og prøvde å slappe av. Adrenalinen drev meg. Jeg hadde skrivepapir liggende på kjøkkenbordet. De siste dagene hadde jeg lest Wergelands dødsdikt for å psyke meg opp. Rytmen og billedbruken hans satt liksom i blodet. Jeg begynte da å skrive den første sonetten som heter «Første dag på hospitalet». Den beskriver en postoperativ tilstand, men er skrevet kvelden før operasjonen.

Så velan!

– Jeg så for meg situasjonen med oppvåkningen; ikke blomster, ikke en tørr brødskive og et glass vann. Jeg tror jeg skrev diktet i løpet av en times tid. Det var innledningen på en poetisk raptus.

Diktet «Annen dag på hospitalet» begynner slik:

Ny dag og vindu i november. Så velan!

Se skog og himmel alle vegne! Og i nordøst,

bak Båhushøgda skjult, mitt Fagervann!

I skjønne Fagervann jeg badet meg i høst.

Dikteren forsikrer at det var slik han opplevde det. Ut av vinduet så han opp i Nordmarka, og tenkte seg opp til sitt kjære turmål Fagervann over Øyungen, fem kilometer å gå fra parkeringsplassen ved Skar.

Pøs på

– Jeg tror jeg tok noen turer dit litt for tidlig. Tror ikke jeg hadde fått lov av legen. Jeg gjør nok mer av turene til Fagervann i diktene enn det jeg opplevde. Jeg hadde ingen visjoner der. Jeg så ikke lyset.

– Hva har forskjellen vært å skrive med bakgrunn i en så konkret erfaring?

– Jeg har vært veldig lite personlig i tidligere dikt. Jeg har ikke skrevet om meg selv på den måten før. Et unntak er et dikt som heter «Mykt selvportrett» inspirert av et selvportrett av Salvadore Dali med en baconskive over skulderen.

Hvordan var det å skrive så personlig?

– Når jeg først hadde skrevet det første diktet, var det bare å pøse på og bruke erfaringen for hva den var verdt. Leser man det grundig, ser man at jeg er til dels veldig personlig. Bare diktene blir gode så gjør ikke det noe. Jeg er for gammel til å være bluferdig.

Unge mann

Helt sant er det ikke. På bokens omslag har han fått illustratøren til å forsyne torsoen med et fikenblad nedentil. Og når han ser for grove scener på TV, pleier han å si til datteren at hun må huske på at han er en blyg eldre herre som ikke tåler å se sånt.

– Da går jeg på kjøkkenet og tar meg en øl. Jeg er litt for glad i øl, men er blitt enig med legen om at konsumet er under kontroll.

– Da du pøste på med dikt i raptusen skjønte du at her skjer det noe?

– Da jeg hadde sovet godt den første natten og så Nordmarka bre seg utenfor sykehusvinduet, var jeg rimelig lettet. Da begynte jeg å skrive det andre diktet så å si fortløpende. De tre første sonettene sendte jeg til forlaget, og redaktøren ble veldig begeistret: Forsett med dette, unge mann.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Milde Jesus

Den tredje sonetten heter «Miraklet ved Fagervann». Tredje strofe lyder slik:

Så stod jeg opp og dro til Skar og gikk til Fagervann.

Der knelte jeg ved vannets bredd og drakk. O Jesus milde!

Det smakte vin! Har Jesus virket i det stille?

– Hvorfor er diktene så muntre?

– Allerede de første diktene hadde en munter tone. Og så leste jeg Thomas Manns roman Josef og hans brødre. I siste bind dukker en setning opp – den var til meg, tenkte jeg. Der står det «For munterheten, min venn, og den forslagne spøk er Guds beste gave til oss, det dypeste svar på dette kompliserte, tvilsomme livet! Guds gave til menneskeheten var at vi kan få selve dette strenge livet til å smile.» Da tenkte jeg at Muntre dødsdikt var den rette tittelen.

Elvesusen

– Hvor mye tettere på erkjennelse av spørsmål om døden har diktene ført deg?

– Det er en trøst i det at vi med Emil Boysens ord «hører i elvesusen at evigheten er nær». En bekreftelse på at livet og Fagervann skal være der når jeg er gått bort. Faller det et tre over ende i skogen i en storm og ingen ser det, har det da falt over ende? er det noen som spør. Jeg er kommet til den konklusjon at, ja, det har falt over ende selv om jeg ikke så det. Å være det er å sanses, er et uttrykk.

– Men det holder ikke?

– Nei, jeg er kommet til at det er trøst i det at alt er ennå til. En kunne nesten si at Fagervann er Fagervann om alle mann var døde, sier Tønseth.

Han sier han ikke har hatt det teologene kaller en Damaskus-opplevelse. Slik heter det i første sonette:

Jeg borte var. Jeg kjente ingen stikke

og skjære i meg. Alt var mørkt og øde...

Så om jeg møtte Jesus vites ikke

– Men du bruker ordet trøst?

– Om jeg snur ryggen til og vandrer ned til Skar, så er Fagervann fortsatt der.

– Hva slags trøst er det?

– En kan si at det på en måte er et liv etter døden, men uavhengig av meg, sier Tønseth.

Diktet «Klagesang»

Angst, kvalme, hodepine, tremulus og lede.

Slik er mitt indre fatt en dag i januar.

Og ute like ille: himmel lav og tung og hard.

Så langt mitt øye rekker ingen tegn til glede.

Og som den salmedikter før meg, spør jeg: Gives det

«en trøste honning-kake for min høibedrøved Sjæl?»

en medisin, en panacée som gjør mitt indre vel

og mildner angst og gir min tremens fred.

Jeg Jakob høibedrøvet er og i det prekære.

At noen, Jesus, eller hvem det måtte være,

snart rekker ham den kaken søt, det skje! Det skje!

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur