Etter en litt påklistret intro-scene med dollete dans til gammeldags storbandmusikk mellom linjalklipte hekker, tar filmen om mormor og de åtte ungene tak. Vi er flue på veggen en morgenstund der familien på to voksne og sju barn bor på ett rom og kjøkken. Det er regi og arealutnyttelse så det suser, med massevis av morsomme detaljer å legge merke til, og munter musikk attåt. Litt usannsynlig naturligvis, med så god stemning i et så overbefolket rom, men det gir litt å tenke på til publikum, som stort sett er mer materielt kravstore. Og det utgjør dessuten en fin kontrast til den pene, pyntelige introen, så kanskje den ikke er så dum likevel.
Hjulvisp. Barna som er plukket ut til å fylle rollene, er en skjønn bukett, og de spiller godt, både når de kommer med kontante replikker og når de sover. Mest i fokus er Mona, sju år, klokt og uttrykksfullt spilt av Anna Petronella Gurowska Nygaard (hvorfor heter ikke barneskuespillerne Kari Pettersen for tiden?). Det er hun som sammen med mormor kommer ut for mest eventyr. Du vil ikke tro hvor mye spennende som kan skje når de to tar turen til Glassmagasinet for å kjøpe hjulvisp! Et herlig bekjentskap er også Mads – spilt med glimt i øyet under de lyse krøllene av Amund Wiegand Blakstvedt. Også mormor er et fint bekjentskap. Marit Opsahl Grefberg byr oss en gammel dame som er annerledes enn Anne-Cath. som til nå har vært vår alles «mormor», men likefullt eiegod, skøyeraktig og passe «gammel».
Endringer. Noen tror kanskje at denne filmen skal vise en pent oppusset versjon av Anne-Cath. Vestlys historier, men den forestillingen blir raskt feid bort. Her er det meste nytt, bortsett fra tanken om at det er stas å være stor familie, at det er godt for flere generasjoner å holde sammen, at det er håp også for de som gjør slemme ting, samt at gamlehjem ikke er noe godt sted å være.
Familien bor på toppen i en bygård i Oslo på ett rom og kjøkken. Det er sånn cirka tidlig 1970-tall (det har vært arbeidet grundig med rekvisittene!) og far er ikke med i filmen. Isteden møter vi Are, som er mors kjæreste og har flyttet inn til dem med sine fire barn. «Så da er liksom vi en familie», konstaterer Mona, som presenterer alle sammen. Are er et sjarmerende bekjentskap. Thomas Bye spiller ham med herlig optimistisk og distré vennlighet. Når problemene tårner seg opp, blir han full av handlekraft, og har alltid en plan B. «Bare bli her, så ordner jeg dette!». Haha, få en sånn gjeng med barn til å sitte stille og vente!
Ikke klissete. Men det går naturligvis bra. Alle de små og litt større utfordringene som dukker opp, lar seg løse. Særlig er det Mona og mormor som ordner opp. Med tanke på at dette skal være en film for hele familien, er spenningen lagt på et passelig nivå. Alle de humoristiske elementene som også er lagt inn, hindrer dessuten at filmen blir klissete, noe den lett kunne blitt, så full av idealistisk idyll, hjertevarme og optimisme som den er. Direkte kostelig er scenen med en pakistansk taxisjåfør, som ikke bare blander seg i diskusjonen om hva som er «mange barn», men også bryter ut i sang underveis.
Norsk? Det er mye musikk i filmen. Den er nesten som musikal å regne, og med flere lattervekkende danseinnslag. Man kunne ønsket at musikken bar litt mer preg av å være norsk, men det er enda godt at den i det minste er proft og godt laget i sin sjanger. Filmskaperne har antakelig en baktanke med det. En slik film kan fort skape begeistring i andre land også, og da føles det vel trygt å kopiere noe som har hatt suksess før.
Det ville være fint om filmen fikk vind i seilene. I tillegg til at den er underholdende, rommer den mange gode innspill til refleksjon. For Mona har et poeng i slutten av filmen: Det er kanskje sånn at fine, rare ting er smittsomt?