Mørkt om religiøs ekstase

Slik begynte Infinito nero (Uendelig mørke) av den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrino, en enakters opera om religiøs ekstase. Teksten er hentet fra nedtegnelser av de ekstatiske åpenbaringene til Maria Magdalena av Pazzi (1566-1607). Ekstasen kom etter at hun ble alvorlig syk og fikk nattverden, dette gjentok seg i 40 dager og varte i to timer hver gang. Hennes medsøstre nedtegnet åpenbaringene som fyller syv store bind.

Etter flere minutter med trykkende mørke, ikke engang exit-lysene var tent, kom musikken. Korte pust fra blåsere og beskjedne kneppelyder løftet oss opp fra den skremmende stillheten.

Det skal ikke rare lysdesigneren til for å skape mørke, men Øyvind Wangensteens måte å hente oss ut av intetheten på var fengslende. Den ytterst minimalistiske musikken (sjelden har Oslo Sinfonietta spilt så lite på en halv time) fikk følge av små lyspunkter som brakte oss sakte ut av mørket og inn mot selve beretningen som mezzosopran Hege Høisæter frembar med imponerende innlevelse og bærekraft. I en slik musikalsk og scenisk minimalisme stod hun nokså alene og maktet å gestalte den unge nonnen og hennes flom av åpenbaringer om blod, død og jomfruelighet. Hele tiden på vei mot døden; – Du er uendelig, men jeg vil like å se slutten i deg, avslutter hun.

Hege Høisæter har søkt hjelp på Teologisk fakultet (les mer på vl.no) for å formidle religiøs ekstase, og troverdigheten i den vanskelige rollen var påfallende og gripende. Dette var musikkteater som lugget i nervene, et godt eksempel på kraften i kreativ minimalisme.

Før det ekstatiske klimakset hadde Hege Høisæter vist sine klassiske sangkvaliteter gjennom Gustav Mahlers Rückert-lieder, noe av det mest lyriske han gjorde. Vi befinner oss fortsatt i det dunkle, i avslutningsverset Um Mitternacht blir de mørke kreftene tilsvarende intense og satte stemningen mot Infinito nero.

Konserten startet med et vell av lys i den tyske samtidskomponisten Carola Bauckholts Lichtung, fremført av Cikada strykekvartett. Insektsurr, sfærisk fuglekvitter og munter sommer var første etappe på vei fra lys til mørke i en dynamisk programmert konsert.