Modig maur på leting etter Abraham

Det står en veske igjen på scenen når Svein Tindberg rusler ut etter forestillingen Abrahams barn. I den ligger de hellige skrifter fra jødedom, kristendom og islam. Er det egentlig ett hellig skrift i tre bind?

Spørsmålet blir hengende etter at Svein Tindberg har holdt oss i ånde gjennom den to timer lange forestillingen. Alene på den enorme Hovedscenen på Det Norske Teatret har han gjenfortalt historien om Abraham som vandret fra Ur i Kaldea og inn i grunnfortellingene i jødedom, kristendom og islam. Han har også fortalt om sin egen vei på leting etter Abraham, og han har klart det utrolige nok en gang: Skapt godt teater av tekster som i utgangspunktet tilhører de hellige rom.

Muslim! Forestillingen er resultat av årelang interesse. Da han for seksten år siden var på reise i Jerusalem – en by han mente han visste alt om etter arbeidet med Markusevangeliet, teatersuksessen fra 1995 – opplevde han i løpet av to dager to ulike guider, én kristen og én muslim, med to ulike fortellinger knyttet til samme hellige sted. «Ibrahim var muslim!», ropte den palestinske guiden – og Svein Tindberg dro på leting etter Abraham – av muslimer kalt Ibrahim – både i de hellige bøkene og hos skriftlærde fra de tre religionene. Da han skulle lage teater, slapp han derimot å lete; det måtte bli Kjetil Bang-Hansen som regissør og John-Kristian Alsaker som scenograf. De tre har vunnet seire før, her gjør de det igjen.

Smilehull. Det krever stort mot å stå to timer alene på en scene med en tekst en selv har arbeidet fram. I tillegg står Svein Tindberg alene på den største scenen i huset. Opprinnelig var forestillingen ment for en av de mindre scenene på Det Norske, men på grunn av hendelsene 22. juli valgte teateret å utsette en planlagt produksjon på hovedscenen, og et lite fortellerteater tok et stort sprang til ett av Norges største scenegulv.

Her har John-Kristian Alsaker plassert en høy safaristol, og i samarbeid med lysdesigner Ola Bråten avgrenset rommet med en lysende sirkel på bakveggen, med skiftende billedlegging og informative kart. Sekvensene med geografi- historieundervisning er blant forestillingens smilehull – dem er det forøvrig mange av ellers også. Som når han gjengir samtalen med en tenksom rabbiner som tenker seg at Messias kanskje kan komme som en veldig, veldig, veldig god generalsekretær i FN. I alle fall stille og umerkelig. Skildringen av møtet med en palestinsk teppehandler er også til å få gåsehud av; en mann som snakker om Ibrahim som var han en nær og kjær slektning.

Indre sammenheng. Det særegne i Svein Tindbergs egen fremstilling, er at han ser tekstene som et kontinuum – det er en indre sammenheng mellom dem. Mens han før pausen har holdt seg i den jødiske og kristne tradisjonen, fortsetter han etter pausen med de muslimske grunnfortellingene, og forbinder dem med bibelhistorien. Med den største ærbødighet, men også med undrende spørsmål, fører han oss inn i muslimsk tradisjon, deler skjønnheten i fortellingene om profeten Muhammed og poesien i Koranens tekster.

Han stikker ikke motsetningene under stol, men han vil bakenfor, inn i kjernen av tekstene og hjertene hos dem som tror. Han legger sin kristne tro og kulturbakgrunn til grunn, men er ydmykt respektfull overfor andres religion og tro. Han gjør visitter til aktuelle stridsspørsmål, men lar det som er felles dominere, uten at han dermed vil oppheve skillene. I sentrum av det hele står troen slik den formidles gjennom fortellinger, myter og historie, det som skaper mening i menneskers liv.

Overklang. Det er litt smårusk, ikke minst på stemmebåndene. X antall bibelmonologer har nok slitt på dem, og her skal han fylle en stor sal, (heldigvis) uten mic på øret. Til tider høres stemmen flatere ut enn godt er, likevel er det lett å bære over med, sett i forhold til det den faktisk utretter fra scenen. Savnet av overklang på stemmen oppveies dessuten av etterklangen fra sommerens hendelser, og det underlige sammenfallet at Svein Tindbergs forestilling, etter mange års arbeid, var ferdig akkurat nå.

Der hører vi blant annet om mennesker som har valfartet for å få del i noe vesentlig. Og det slår meg at den som vil legge ut pilegrimsvandring nå, uansett religion, tro og livssyn, ikke kan finne et bedre mål enn Det Norske Teatret.