Teater

Med troen som innsats

Forfatteren Jon Fosse fant troen. Teologen Eskil Skjeldal mistet den. Nå har de to katolikkene snakket om brennbare saker.

Bilde 1 av 2

– Jeg tror den kommer til å stå seg lenge, sier Eskil Skjeldal.

Han snakker om boken Mysteriet i trua en 160 sider lang samtale han har hatt med forfatter og dramatiker Jon Fosse, som har vært medlem av Den katolske kirke siden 2013.

Ute i samtalen spør teologen om troen er vanskelig for forfatteren.

«Nei. Ho er svært enkel. Det er berre å tru, og så opnar trua seg. Det kan ikkje verta enklare.

Meiner du verkeleg at det berre er å tru?

Ja.»

Uten tro

Et Min Tro–intervju med Fosse her i avisen for seks år siden innledet med å konstatere at «Jon Fosse blir mindre og mindre ateistisk». Fosse reserverte seg likevel sterkt.

«Tru er noko eg mislikar. Håpet og kjærleiken tek eg med meg. Men trua stiller eg spørsmål ved», sa han og konstaterte: «Eg går aldri i kyrkja». En frelse gjennom Kristus sa ham ingenting – den gangen.

Selv om Skjeldal hadde lest og fulgt Fosse forfatterskap siden dramaet Nokon kjem til å komme ble utgitt i 1996, var det først da det katolske tidsskriftet Segl ba ham snakke med Fosse om tro, at samtalene kom i gang.

– Jeg hadde lenge forsøkt å få ham i tale om Gud. Jeg ba ham å skrive om Gud. Det ville han ikke.

LES MER: Jon Fosse er blitt katolikk: Som å kome heim

Grunnstemning

Etter at de endelig hadde møtt hverandre og samtalene ble til tusenvis av tegn med skrift, skjønte de begge at her var det lett mer enn det et tidsskrift kunne romme. Da var det Jon Fosse som ville at det skulle bli bok av det.

– Hva er det hos Jon Fosse som drar i deg?

– For meg har han vært der helt siden jeg så forestillingen Nokon kjem til å komme og leste de første romanene hans. I tekstene kjente jeg en nærhet til det bibelske, ikke i form av sitater, men det var en åndelig grunnstemning jeg var tiltrukket av.

Etter at samtalene kom i gang, først på epost og siden ansikt til ansikt, var ikke Skjeldal i tvil om at det kunne bli bok av det. Hos Fosse møtte Skjeldal det han kaller «en unik kombinasjon» av den akademisk skolerte, både i filosofi og katolsk teologi, og kunstneren med det barnlige, ikke barnslige, forholdet til språket og til troen.

LES MER: Fosses unike dramatikk hedres med Ibsenprisen

Løftet

I forordet skriver Skjeldal: «Om det så var poesi, essay, romanar eller dramatikk var det noko heimleg med Fosse».

– Hva er dette «heimlege» med Fosse?

– Jeg tror det er denne fortvilingen og desperasjonen som du kan finne i mange av bøkene. En håpløs stemming der man ikke kommer til rette med seg selv, eller i forhold til andre. På den andre siden åpner det seg et håp som gir et løft.

Skjeldal synes det er vanskelig å sette fingeren på hvordan håpet kommer til uttrykk.

– Egentlig er det et forsvar for mennesket hos Fosse. Situasjonen kan ikke bli så håpløs at det ikke finnes noe håp.

LES MER: Himmelvendt og jordnært frå Jon Fosse

Anklage

Når det er vanskelig å peke direkte på det, tror Skjeldal det henger sammen med Fosses kunstsyn.

– Han mener kunsten skal vise. Ikke forkynne eller påstå.

Eskil Skjeldals egen kamp med troen har vært å lese i ukeavisen Dag og Tid. En serie artikler har hatt overskriften «Skuldingar mot Gud». Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen har bedt Skjeldal gjøre artiklene til en bok.

Tankeskrift

– Både din egen og Fosses troshistorie er blitt offentlig. Hvorfor er det blitt sånn?

– Jeg kan ikke svare for Fosse. For meg blir tanker ikke særlig klare før jeg har skrevet meg inn i dem. Det handler om innsikt og refleksjon. Å skrive er å tenke. Fosse snakker også mye om det å skrive i boken. Han sier jo at skriften åpnet ham opp for Gud.

«Det er ikkje vanskeleg i det heile, for eg merka at når eg fekk til å skriva var det ikkje eg som skreiv, det var noko som skreiv i meg, som ikkje var meg. Det oppstod dikt, forteljingar, teaterstykke, som eg ikkje hadde tenkt ut. Noko eg ikkje før visste om synte seg.»

– Jeg skal ikke sammenligne meg med ham, men jeg kan skrive under på det at det kan komme noe man ikke vet om før man har skrevet det.

Gudsbegjær

– Hva er det i dine Skuldingar mot Gud som har interessert Knausgård?

– Jeg tror det er konflikten i stoffet. Alle tekster må brenne et sted. Det er et enormt trykk i min kamp for å skue Gud. Det er et begjær etter Gud der, som jeg har prøvd å skrive fram. Det er en vilje om ikke å ta noe for gitt, men vende alle steiner med troslæren, noe mange har gjort før meg. Likevel er det sprengstoff i en slik tematikk. Det er skremmende sterkt om en først tar løs på en slik reise.

– I den avsluttende artikkelen skrev du at nå har du ingen tro, det er bare håpet igjen. Hva mener du?

– For min del er tro noe litt tryggere enn håp. Tro er litt mer knyttet til meninger og oppfatninger. Håpet er fritt for dogmatikk, det er veldig liten tro knyttet til det.

Nåde

– Noen vil kalle dette en god samtale. Du vil kalle det nåde, skriver du i forordet. Hva mener du?

– Jeg hørte kristentroen klinge på nytt gjennom en annen person. Det ga meg et løft. Det er nåde i det løftet. Det kjente klang på nytt.

– Var det rett og slett trosstyrkende?

– Ja, det var det, i hvert fall ikke trosødeleggende. Det var noe nådefullt i det. Jon Fosse har en sterk historie.

– Hva er det sterke?

– Han har levd hardt og kunne ha mistet troen både på seg selv og Gud. At han er blitt grepet, er sterkt å høre på.

Lærdom

– Du lærte mye av samtalene, skriver du. Hva da?

– Rent faglig er det veldig spennende å høre hvordan han har mottatt filosofene Wittgenstein og Heidegger sin tenkning. Menneskelig har jeg lært at det er håp; ikke gi opp, det er håp under Guds himmel. Han er blitt grepet av Gud og har aktivt gått hen og blitt katolikk. Det er sterkt å høre hvor gjennomtenkt det er og hvor sterkt knyttet det er til hverdagen hans.

– Hvilke impulser har det gitt deg?

– Jeg måtte lese Wittgenstein igjen og lese Bibelen på nytt. Jeg måtte følge med i timen for å ta inn over meg det han sa. Jeg måtte lese og tenke mer, og enda en gang gå løs på det jeg trodde jeg var ferdig med.

– Hva trodde du deg ferdig med?

– Jeg var tvunget til å legge teologien på hylla. Den hadde slitt meg helt ut, og jeg orket ikke en tekst til hvor ordet Gud forekommer. Det er det jeg mener med at jeg trodde jeg var ferdig med det. Det var jeg slett ikke, det var en illusjon.

Leser som før

– Man kan som regel ikke snakke med forfattere. Man leser bøkene deres. Hva gjør det med din lesning av bøkene at du har snakket så grundig med forfatteren?

– Nesten ingen ting. Det er veldig rart. Det rørte ikke ved opplevelsen av tekstene. Det forteller meg at kunstverkene står seg helt av seg selv, kanskje særlig hos Fosse. De er et annet sted, et sted inne meg som litteratur, uavhengig av om jeg kjenner mannen eller ikke.

– Fosse sier: «Eg har nytta Beckett som ein vegg, ein å skriva ut ifrå, som ein far å gjera opprør mot, liksom.» Har du selv noen slik opplevelse?

– For meg er jo det Bibelen. Det er veggen min i den boka som kommer på Pelikanen forlag. Hva er det egentlig som står her? Hva er det Bibelen sier? Hva betyr dette? Beckett så for øvrig på seg selv som ateist, men Fosse hevder at Mens vi venter på Godot er det mest kristne dramaet som finnes.

Skrivingen og troen

Et annet sted sier Fosse: «Skrivinga er det som for meg held det vonde mørkeret borte. Skrivinga og no òg trua. Eg trur eg hadde døydd om eg slutta å skriva. Og med det meiner eg å prøva å skriva. Eg veit aldri om eg får det til, som sagt. Kanskje er det slutt. Ein veit aldri.»

– Hva av dette kan du kjenne deg igjen i?

– Uten å sammenligne meg med ham, er det slik at når du skriver mye, kommer det perioder hvor du glemmer hva du driver med. Du er bare pennen, Alle forfattere, uansett kvalitet, har opplevd at du må bare bli i det, ikke tenke eller revidere.

– Fosse er en av vår tids største. Hvordan vil du selv si han har oppnådd den posisjonen?

– Verkene hans, først og fremst dramatikken, har gjort det. Det er helt utrolig at en norsk forfatter skriver dramatikk som gjør at folk i Japan, Kina og Frankrike åpner seg. Han lager dramatikk som treffer noe ekstremt allmennmenneskelig. Det er noe rått og genuint som han pakker ut i dramatisk form, noe kulturuavhengig og felles, sier Skjeldal.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Om snus og fotball

Til tross for bokens tittel dreier ikke samtalen seg bare om tro og Gud. De snakker også mye om kunst og skriving, og om filosofene Wittgenstein og Heidegger.

– Men på en måte som er lett å forstå, tror Skjeldal.

Fosse forteller åpenhjertig om sitt tunge forhold til alkohol – og om snus. De sveiper også innom fotballen. Til alle mosjonister sier han: «Stans, set deg ned. Tenk. Ver stille. Bed ei stille bøn! Set deg ned, ikkje sykla, ikkje spring!»

Vi får også en nyhet om Fosses språk etter at han har sluttet å skrive dramatikk: «No brukar eg a-infinitiv og gjerne ord og seiemåtar som ikkje finst i talemålet lenger, eller nesten ikkje vert brukte der, men som finst i den nynorske litteraturen.»

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater