Med ramme for suksess

Renessansemusikk er menneskevennlig. Den starter et sted. Den slutter et sted. Den lar oss puste. Den lar oss senke skuldrene - i en visshet om at det finnes sammenheng, at vi ikke lever i et kaos.

Og likevel kan den gi masse plass for å skjelve, frykte, elske og juble. Peter Phillips og The Tallis Scholars viste oss dette.

Søndag og mandag gjestet de Olavsfestdagene i Trondheim.

I Vår Frue. Det britiske ensemblet startet i 1973 og har etablert seg som verdensledende innen sitt felt. Dirigent Phillips har hatt som livsprosjekt å hente det glemte ut av renessansens skattekiste, og når vi om knappe to uker skal markere at det er 400 år siden Tomas Luis de Victoria døde, regnes innspillingene til The Tallis Scholars som viktige for at dette ikke forbigås i stillhet.

Ensemblet viste at mennesker selv gjemmer på store skatter da de i en fullsatt Vår Frues kirke søndag fremførte noe av det mest kjente fra Renessansen: Marcellus-messen av Palestrina.

Phillips vippet på tærne. Han beveget seg på en minimal radius, men dirret. Slik fikk han livskraften til å springe ut fra små, sorte noteflekker, nedtegnet for snart 450 år siden. Som en forsiktig keramiker formet han klangen fra de finjusterte stemmene. De balanserte mot hverandre. De vokste. Før Phillips lot det hele eksplodere inn i kirkens vegger.

Han viste hvordan det rene og stillferdige hos Palestrina er gjennomsyret av energi. Og slik fortsatte det. Med Salve Regina av både Soriano og Palestrina, Tribulationes civitatum av Palestrina og to stykker av Gabrieli.

Godt av Domkoret. Vår Frue har et kirkerom som gjorde spesielt ære på ensemblets glitrende sopraner, og etterpå gledet jeg meg bare til å høre Gregorio Allegris Miserere mandag kveld; Alene for de øyeblikkene når den enslige sopranrøsten stiger høyt over de andre og bryter gjennom med et rop om sjelens fornyelse.

Da forvinner alt annet. Da blir musikk til bønn.

Det skjedde også under Tallis Scholars og Domkorets felles konsert i Nidarosdomen. Men Miserere manglet litt innlevelse fra tenorsolisten. Det ble koret og kvartetten som holdt på nerven i dette stykket, som for mange regnes som noe av det største som er skrevet i musikkhistorien.

Opplevelsen som satt så godt i kroppen fra søndagskvelden kjentes faktisk en liten stund som at den skulle forsvinne litt for tidlig denne gangen.

Ja, det var vakkert. Det var korrekt. Men det ble først etter pausen, da Nidarosdomens domkor og The Tallis Scholars stilte seg rundt i kirkerommet, og Domkorets dirigent Vivianne Sydnes åpnet med Byrds Ave Verum, at den enorme middelalderkatedralen, komponist og stemmer fra Norge og England for alvor bestemte seg for å spille på lag.

Ordløst. The Tallis Scholars leverte deretter to mektige Byrd-tolkninger alene: Laudibus in sanctis og Tribue, Domine.

Før Sydnes formet en moderne klassiker, Arvo Pärts Magnificat, så vi i de mest dempede partiene nærmest kunne høre fottrinnene til engelen som nettopp hadde gitt Maria budskapet.

Som søndag avsluttet The Tallis Scholars med Victorias motett Versa est in luctum som ekstranummer.

– Vi føler iblant at musikk utrykker følelser bedre enn ord, sa Peter Phillips før han lot instrumentet innlemme oss i sorgen fra Victorias dødsmesse.

Og de ordene var vel det eneste som var overflødig i løpet av disse to kveldene.