Det står Kristoffersen på ringeklokka, men det er Haagensen som åpner. Som sperrer for lyset fra det store, tomme rommet bak seg. «Det som skulle være stuen». En remse med runde papirkuler i ulike farger henger for seg selv på den ene veggen. Vi går inn på kjøkkenet i stedet. Der er det bøker i bokhyller, under taket, i vinduskarmen, på bordet. Et stereoanlegg på middels guffe.
– Jeg har litt få møbler, sier Haagensen unnskyldende.
– Hvor lenge har du bodd her?
– Siden i fjor.
Det var i fjor at det skjedde. 28. august, 2013:
hun døde på høsten
etter en sommer som ikke betydde noe for noen av oss
bare at hun skulle dø
bare at hun ble slept bort av hender som ikke var våre
Hun er moren til Nils-Øivind Haagensen. Samme år flytter forloveden hans fra ham. Samme år mister han leiligheten sin.
Å slippe å tenke
– Det var en forferdelig sommer. Hverdagen var bare så overveldende. For å unngå å synes synd på meg selv, og for å slippe å tenke for mye, brukte jeg skrivingen som distrahering, sier han.
Han ser ut av vinduet. Han ser rett fram. Han sitter med bena i kryss på kjøkkenbenken sin. Han tvinner en kleshenger. Han bretter en T-skjorte. Han ser på hendene sine som holder kaffekoppen. Han ser ut av vinduet igjen. Han åpner munnen: Åååå! Han drar fingrene gjennom håret. Han lukker øynene. Han nynner svakt på musikken som kommer ut av stereoanlegget: I miss you, I miss you, I miss you!
– Er det ikke amerikanerne som sier det, sier han. Og smiler matt.
– It was just not my year.
LES OGSÅ: Haagensen nominert til nordisk pris
Morens ansikt
Men noe kom likevel ut av året. Spredning heter den nye diktsamlingen til Haagensen. Han var hele tiden i tvil om han skulle gi den ut. Han er fortsatt det.
– Jeg føler en viss anger. Ikke en slem anger, men mer sånn at jeg tenkte: Var dette nødvendig? Jeg skrev aldri disse diktene med tanke på publisering. Når jeg leste igjennom dem, så jeg ikke noe lyrisk kvalitet i dem. Jeg så bare min egen sorg, sjokk, sinne. Jeg så mammas ansikt.
hånda hennes
under min
så legger hun den andre
oppå der igjen
så har jeg gulv
vegger og tak
– Spredning handler ikke bare om døden. Jeg ville ikke at det skulle være et stramt dødsstudium. Det er ikke bare kreften som sprer seg. Det er latter, det er kjærlighet og lys, sier Haagensen.
Leser Lewis
Om enn det var mer lys i forordet Haagensen i sin tid skrev til nyutgivelsen av C. S. Lewis' En sorg som min i 2010. «Hei alle levende og døde» er tittelen på det. Haagensen rister på hodet, og smiler når han blar igjennom. Han skrev den nøyaktig ett år før han fikk høre at moren hadde kreft.
– Det var optimisme i det forordet. I dag hadde det blitt tyngre!
Men Haagensen leser fortsatt C. S. Lewis. Denne gangen en falmet og gammel utgave av The Problem of Pain, som ligger på golvet ved siden av senga hans.
– Den er tung. Det er mye skummelt hos C. S. Lewis. Han skriver blant annet at sorgen og smerten skjerper oss, kvesser personligheten din.
Haagensen blir stille.
– Ååå! sier han.
Sier så med lav stemme:
– Det er lov å være uenig. Jeg føler det ikke på den måten. Jeg føler meg ikke skjerpa. I stedet føler jeg meg passivisert. Jeg føler meg redusert. Jeg er forbløffet over andre mennesker som er overbevist, som har evnen til å argumentere så sikkert om noe. Jeg får ikke til det. Jeg kaster bare opp hendene, jeg. For hva skal jeg gjøre med ansiktet til mamma som jeg ser om morgenen?
Haagensen blir stille. Og så:
– Det er ikke alt man skal bruke til noe. Noe må man bare bære.
alt sammen
alt blir bra
(sier jeg)
jeg har snakka med han der oppe
har du?
ja
det blir bra
– Det var bare noe jeg sa. Det der var bare trøst. Trøst, det er en knippe setninger vi låner av hverandre. Sånn som at det kommer til å gå bra. Men jeg har jo et håp. Om et paradisisk etterliv for eksempel: Vi sees igjen.
Har et håp
Haagensen trekker hendene over ansiktet: Åååå!
– Jeg frykter det verste, men håper noe annet, sier han.
– Det var mange flere dikt tilegnet Gud i den forrige diktsamlingen din: God morgen og god natt. Har forholdet ditt til Gud endret seg siden den gang?
– Neida. Jeg tror ikke det. Det er likedan. Det er bare jeg som er annerledes nå. Jeg er mer alene på jorda. Akkurat som man er mindre ensom når man gifter seg, så er jeg mer ensom nå. Mer ødelagt. Jeg har mistet mammaen min.
hvor er du?
jeg vet ikke
lever du?
jeg vet ikke
– Det å gå videre, er noe piss, sier Haagensen.
– C. S. Lewis hadde vel sagt noe sånt som at: Du må forsette. Det kan man ikke. Men jeg burde kanskje forholde meg til livet på en mer aktiv måte.
– Har du ikke gått videre?
– Neeei! Se bare på leiligheten min. Det står Kristoffersen på ringeklokka. Jeg har ikke møbler. Jeg har enda ikke klart å åpne julegavene mine. Hvis jeg går videre, så dør jo mamma for godt. Det er derfor jeg føler en viss anger over boka. Den føles avsluttende.
Og jeg ser på hendene mine mens jeg skriver dette
jeg ser på øynene hennes mens hun leser det
jeg ser at hun rister litt forsiktig på hodet
nei
nei
å, nei