Leonard Cohens gamle ideer vinner

Denne saken ble først publisert i august 2012, men vi har hentet den opp igjen i forbindelse med at Leonard Cohen er død, 82 år gammel.

LES OGSÅ: Leonard Cohen er død

Kan en geolog forklare hva det er med Leonard Cohens urstemme? Eller kanskje en malm-leter eller gullgraver? Noe lødig bortenfor geigertellere og fatteevne er det ved denne 78 år gamle stemmen, en åre av en edel klang, som synes å foredles for hver henvendelse han retter mot sitt andektige publikum på Fredriksten festning i Halden onsdag kveld.

Fotvasking

Hvilke andre artister starter med å be om publikums tilgivelse for at han er 15 minutter forsinket? Hvilke andre 78-åringer bøyer seg på huk for sitt publikum og kneler for sine medmusikere som om han ville vaske deres føtter i ydmyk beundring? «Sincerely, L. Cohen» slutter en av sangene hans. Slik tar vi ham til oss.

Vis(e)mannen

Om du setter på hans debut-LP Songs of Leonard Cohen fra 1967, risikerer du å bli skuffet. Ikke fordi sangene ikke bærer, han sang tre av dem på konserten, men fordi stemmen er så ung. Når han minnes mange mørke netter i Norge og synger «So Long, Marianne» eller vugger forsiktig til «Bird On a Wire» spiller han på strenger av erindring hos mer enn halvparten av publikum, de av oss som fikk sangene inn enten på viseklubbene eller av musikklæreren på skolen. Og for de mange unge som har tatt vis(e)mannen til sitt hjerte, er også «Suzanne» blitt en henvendelse som nå skal synges med den raspende bassrøsten.

Bønn eller magi?

Er det sang vi hører eller er det resitasjon? Er det bønn eller er det magi? Han trives best etter at sola er nede, og fullmånen feier mørket inn i festningskrokene. Den eneste malplasserte personen denne kvelden, var han som solgte ørepropper ved inngangen. Det intimt forsterkede lydbildet kjælte med øregangene og gikk like til hjertene. All sublim musisering – flamenco, klezmer, jazz – var rettet mot dette ene, å gi oss Cohens stemme. Det ga mer følelsen av kapell eller litteraturhus, enn rockekonsert.

Lyset

Kvinnene rundt Cohen er mange. På scenen er de tre i tallet. Sharon Robinson, medkomponist, arrangør og produsent, og de to søstrene Webb – alle tre sterke artister. De korer og synger – og svaier som strå i balladebrisen. Skal de ikke trå til og markere seg? Jo, da. Det står ikke kvinner bak Cohen, men ved siden av. Han hyller alle sine eminente musikere, lyd- og lysfolk med filigranshilsener. Kvinnene får roser. Og de gir, markerer ikke. De synger sine egne numre uten fakter og fikse fraseringer, men med moden innlevelse. Deres harmoniseringer er lyset i det Cohen'ske mørke.

Gir alt

Av de rundt 25 sangene vi fikk, var det omtrent like mange fra første som fra siste album. Alt det andre en uslåelig rekke av pustende poesi. «I'm Your Man» synger han og omfraserer teksten: «Jeg er ikke kommet til Halden for å lure dere, men å gi alt jeg har.»

[ LES FLERE SAKER OM LEONARD COHEN ]