Lager klubb for røkla

I kveld arrangeres plateselskapet Deutsche Grammophones klubbkonsept Yellow Lounge for første gang i Norge.

– Vi tror mange har blitt støtt bort. Klassiske konserter koster ofte mye, en må kanskje pynte seg, og møte helt presis. Hvis man klapper på feil sted kan man få reprimande. Det er mange slike avstander som kan ha gjort klassisk musikk fremmed for ungdom, sier Håkon Samuelsen.

Han er cellist. Sammen med søsteren Mari Silje Samuelsen, som spiller fiolin, står han i bresjen for den norske utgaven av klubbkonseptet som bringer klassisk musikk inn i dunkle klubblokaler.

– Hvorfor er dette en viktig oppgave?

– Det er mange grunner til at dette er viktig. Det handler om å treffe et bredere og yngre publikum, å minske avstanden som de tradisjonelle konsertformene har, og å modernisere formidlingsformene. Å oppleve kammermusikk i en mørk klubb i Berlin eller Oslo – det er noe annerledes, sier søskenparet.

Lavterskel

Ideen er langt fra ny. Det er nå over ti år siden Deutsche Grammophone started Yellow Lounge i Berlin. I London har den klassiske musikken funnet veien ut av konsertsalen og inn i klubbkonsepter som This isn't for you og Nonclassical. Her hjemme har lignende konsertserier kommet og gått: Tidligere har Rikskonsertene arrangert Classic Club, mens Det Norske Kammerorkester har arrangert Hard Barokk. Gjennomårenes løp har også mange vært innom operakveldene på Underwater Pub. I 2013 startet konsertserien Sunday Classics, som nå arrangeres på stedet Sentralen i Skippergata.

Felles for konsertseriene er at de vil «bringe kunstmusikken ut av konsertsalen og inn i en klubbsetting, uten den avskrekkende høytidelighet og staffasje som ellers omgir framføring av årgangsverker» – som Ketil Rollness skrev i en omtale av Rikskonsertenes Classic Club i 2007.

Rollness fortsetter: «Kall det gjerne et lavterskeltilbud for de uinnvidde. Målet er å få folk hekta på klassisk i løpet av én time. Virkemidlet stammer fra narkolangere: Den første brukerdosen er gratis. Eller i hvert fall nesten. Billettprisen på 50 kroner er vel omtrent hva det koster å gå på do i Konserthuset.»

LES OGSÅ: Tellefsen: – Folk liker ikke ny musikk

London kaller

I disse dager lanseres boken We Break Strings i Storbritannia. Her intervjuer Thom Andrewes en rekke musikere, komponister og konsertarrangører som har bidratt til konsertserien Nonclassical, som nå feirer ti år.

– Noen sier at de gjør dette ut fra et kall på musikkens vegne. Noen gjør det fordi de ser konsertsalens ritualer og regler som fremmedgjørende og begrensende, sier Thom Andrewes på telefon fra London.

– Så er det dem som gjør det fordi det er enklere, raskere og billigere enn å sette opp konvensjonelle konserter. Publikum krever heller ikke at alt skal være helt perfekt, fordi det ligger i arrangementets natur at det skal være litt røft.

I universitetsbyen Cambridge, hvor han utdannet seg til komponist, begynte han å sette opp operaforestillinger i industri- og lagerbygg. I London ble han del av kretsen rundt konsertserien Nonclassical, som han nå har skrevet bok om.

– Annethvert år er det noen i pressen som har oppdaget at dette skjer. Så selv etter alle disse årene introduseres konsertseriene igjen og igjen som noe nytt og kuriøst. Men jeg tror det nå er langt mer normalt for musikere og komponister å jobbe med slike rom. Jeg tror konsertseriene sakte og gradvis har bygget opp et kjernepublikum, og de større arrangementene når nok også godt ut over kjernepublikummet.

– Tror du det nå er mindre angst for publikumsgrunnlaget til den klassiske musikken enn før?

– Jeg tror ikke alle i denne bevegelsen ser seg som en del av den etablerte klassiske musikkscenen. Men vi ser også at etablerte institusjoner tar mange av de samme grepene, og der tror jeg det har lykkes i å trekke til seg flere unge, sier han, og fortsetter:

– Men for folkene bak handler det mindre om å holde den klassiske musikken i live, og mer om å få ny musikk til å kjennes spennende. Dette gjøres ikke som del av en markedsføringsstrategi for den klassiske musikken, sier Andrewes.

LES OGSÅ: Hvor starter man med klassisk?

Skral økonomi

Flere av de fremste konsertseriene har nettopp bikket ti år. Omtrent på samme tid som de startet opp fikk Martin Eia-Revheim stjernepianisten Leif Ove Andsnes til klubben Blå. Siden den gang har Eia-Revheim vært sjef for Kringkastingsorkesteret, og han er nå styreleder for Oslo-Filharmonien. Han mener denne typen konserter nå har befestet sin posisjon, men blir noen ganger overrasket over at musikkstykker som eller omtales som «svisker» slår godt an på slike konserter.

– Man skulle kanskje tro at et publikum som ellers hører på mye utfordrende pop og rock også ville like den mer utfordrende klassiske musikken. Men ofte er det heller musikk som Vivaldis fire årstider som slår godt an, sier Eia-Revheim.

Han liker det som skjer. Men han mener diagnosen som den klassiske musikken ofte får klistret på seg, ikke stemmer.

– I de klassiske institusjonene har vi lenge hatt debatten om et voksent publikum. Men det kommer også stadig nytt publikum. Det ser bare ut til at mange av dem blir voksne før de finner veien til konsertsalen.

Når man setter profesjonelle musikere i sving for å spille for et publikum på rundt 50 personer, blir økonomien nokså skral. Eia-Revheim mener det er en feilkobling å tenke at det er prisreduksjon som er nøkkelen til å få inn flere unge.

– Mange av disse kan godt betale rundt tusen kroner for en dag på Øyafestivalen. Da blir det feil om prisen for en konsert med flere titalls involverte skal være under prisen for en halvliter øl. Musikkinteresserte unge er en gruppe med nokså stor kjøpekraft.