Kultur

Kritikerrost forfatter fikk 18 hjerneslag

Wenche-Britt Hagabakken var midt i et kritikerrost forfatterskap og hadde ti bokprosjekter i ­hodet. «Så klikka hjernen», slik hun brutalt ærlig beskriver de 18 hjerneslagene.

Wenche-Britt Hagabakken har alltid skrevet. Hvis hun som lita jente ikke fant papir, skrev hun på melposen. Men hun var 51 år før hun ga ut sin første roman, Gjenopprettelse, i 2004. En brak­debut som fikk kritikerne til å hente frem de store superlativene. De tre neste romanene vakte tilsvarende oppsikt.

Absurd

Romanen Hula Lou var akkurat levert forlaget da det første slaget rammet henne i februar 2012. Hagabakken våknet og hadde mistet kontakt med venstre side av kroppen. Det kom fem nye slag i løpet av en uke.

– Det var absurd. Jeg satt i sykesengen på Rikshospitalet og leste korrektur på romanen (Hula Lou) der en av hovedpersonene var rammet av akkurat det samme, forteller Hagabakken.

Etter de første fem slagene gikk det vel ett år før sykdommen meldte seg igjen. Nå var det tøffere.

– Plutselig var jeg i en situasjon der jeg holdt på å dø – gang på gang.

«Det ble lenge å være i djevelens gap, bli tygd i filler og miste meg sjøl og kroppen min», skriver hun i boken Biografi/Dikt og tekster, som akkurat er kommet ut.

Fremmed

Forfatteren følte at livet ble avlyst – at hun var fremmed i sin egen hverdag og overfor sin egen tilværelse.

Den nye boken er skrevet i en unik form, der hun gjennom dikt og korte tekster beskriver hele livet sett i lys av tragedien som rammet henne. Den sjangeroverskridende boken er blitt en dialog mellom livet og døden.

– Det blir som å endre belysningen i et rom. Både det opplyste­ og skyggepartiene endrer seg. Jeg forstår meg selv som lita jente på en ny måte. Den eksistensielle ­erfaringen ligger der og gir en ny målestokk også for det som ligger langt tilbake i tid, sier hun.

Sannhet

Wenche-Britt Haga­bakken går alltid åpent inn i skrive­prosessen, uten å vite helt hvor det ender. Hun går til skrivingen­ uten et plot og med spenning om hvor det ender.

– Jeg har vært nært smertepunktene i forfatterskapet mitt før også. Personene mine skal ha kjøtt og blod, de skal ikke bli til pappfigurer uten substans. Jeg ­ønsker at personene skal bli virkelige og leter etter forvandlingspunkter. Hvis noe forandrer seg i deg selv når du skriver, vil det også kunne endre noe hos leseren. Hver eneste setning må være sannhet, uten det blir den ikke sann for andre heller. Jeg vil til kjernen og for meg er det alltid et mål å være et ­annet sted når jeg er ferdig med en skriveprosess, forteller hun.

De siste to årene har gitt henne endringer som har vært tunge å bære. 400 sykehusdøgn, nesten halvparten av dem i psykiatrien. Det har vært en kontrastenes periode der litterære priser har gått i stafett med stadig nye slagtilfeller.

– Det gjorde faktisk vondt å få litteraturprisene mens jeg var i sykdommen og ikke så veien ut av den. Jeg hadde ikke landet etter det store spranget, og stod midt i den vanskelige utfordringen det er å bli glad i og godta den nye personen jeg var blitt.

LES OGSÅ: – Slagpasienter har fått for dårlig oppfølging

Brutalt

Nå har hun stablet seg på beina, men vet at hun har en lang vei å gå. Hun lengter etter å slippe ut av meningsløsheten og de psykiske plagene hun fortsatt sliter med. Å være brutalt ærlig overfor seg selv og de tøffe erfaringene er et av grepene hun bruker for å komme fullt og helt tilbake til livet.

– I de nye tekstene har jeg prøvd å se dramaet rett i øynene. Boken er rått ærlig og hudløs. Siden jeg har gått rett inn i bålet, er det nok flere som vil brenne seg. Som forfatter later du gjerne som om du er en annen person, det blir annerledes og sterkere når du er der selv – i smerten. Ordene kommer fra et ømt og erfart smertepunkt. Jeg tror det er blitt en bok det er vanskelig å beskytte seg mot, tenker hun.

Tung sorgprosess

Sorgprosessen har vært tung å bære, men skrivetrangen sprengte på. Hun kjente hele tiden et litterært trøkk og håpet å kunne bruke de tøffe erfaringene på en mangfoldig måte, også i forfatterskapet.

– Historien måtte ut, det var ikke mulig å skrive om noe annet. Plan­ene var å skrive en 1970-talls­roman, men det ble umulig. Det ville blitt til et mislykket forsøk på å gå på vannet. Tekstene måtte destilleres etter de nye livserfaringene, sier hun.

Å skrive er blitt noe nytt og ­annerledes for henne, også rent fysisk. Den nye boken hennes er skrevet med «én hånd og et halvt hode», som forfatteren formulerer det.

– Men kanskje kommer jeg inn i en langsomhet som genererer noe nytt.

LES OGSÅ: Pensjonerte seg som 37-åring

Ankerfeste

Gudstroen er et anker­feste for Hagabakken. Den har alltid vært det, men hun har ikke snakket så mye om det.

– Det er befriende å kunne uttale det tydelig, å kunne si at man har en tro. Mange mennesker sier til meg at de skulle ønske de kunne si det samme, og opplever det tydeligvis som et savn. Troen på Gud er noe av det viktigste når jeg skal videre i livet, og ut av håpløsheten. For det har jeg bestemt meg for, ikke minst fordi jeg har så mange mennesker rundt meg som jeg er sterkt knyttet til – og som har støttet­ meg, sier hun.

Et liv uten tro er utenkelig for henne: – Hvis Gud har en mening med meg, må jeg gjøre mitt for å finne den. Troen er også viktig for å kunne forsone seg med døden. Men i perioder blir jeg sint på Gud og lurer på hvor mye han skal prøve meg. Hva er meningen med at jeg fikk norgesrekord i hjerneslag – fulgt av den psykiske smellen med mye dødsangst. Av og til spør jeg om han snart er ferdig med å avspasere, sier hun.

Forsoning

Hagabakken jobber fortsatt med å forsone seg med at det ble som det ble.

– Jeg følte meg på vei ut av livet, men den tynne tråden tilværelsen hang i, har vært akkurat sterk nok til å bære.

Følg oss på Facebook og Twitter

Mirakel

Hun har mange rundt seg som hjelper, og hun er takknemlig overfor legene på Rikshospitalet.

– Det er et lite mirakel at jeg lever, og nå har legene funnet årsaken til at jeg ble pepret med blodpropper i to år. Ni måneder er gått siden siste slagtilfelle og jeg har tro og håp om at den brutalt eksistensielle perioden er over, sier Wenche-Britt Hagabakken.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur