Knutby kvernet enda en gang

Forestillingen unngår spekulasjoner og forteller den tragiske menighetshistorien fra 2004, men det er vanskelig å se at teateret gir oss ny innsikt i forhold til for eksempel den TV-dokumentar som nylig ble vist. Og særlig godt teater er det ikke blitt. Som Sara Svensson er Julia Bache-Wiig er forestillingens blødende hjerte og mest fortvilte sinn.

Studio-scene. Kjersti Horn har ikke valgt ett grep, men mange. I første akt er scenografien mest å ligne med et vidt, åpent TV-studio der alt er blottlagt. Hele rekvisittlageret står framme i form av bodhyller og garderobestativ. El-bass, keyboard og trommer med PA-anlegg står klart.

Til høyre på scenen er det bygd opp en forvokst dukkelandsby der et kamera kjøres på skinner slik at vi kan være kikkere til de scener som utspiller seg ikke bare inne i menighetssalen, men også i de enkeltes kjøkken og soverom.

Lag på lag. Til venstre på scenen er det satt opp et ensfarget, grønt og tomt scenebilde, en såkalt greenscreen. Når skuespillerne setter seg eller står i dette bildet, kan kombinasjonen av dukkeinteriørene og bildene fra det grønne rommet vises i TV-bilder på en storskjerm som henger over scenen.

Slik legges lag på lag av illusjon, og vi kan følge scenene tre steder, som kulisse, som spilt virkelighet og som TV-bilde. Visst er dette fikst gjort og kan understreke vår usikkerhet i forhold til om livet som utspiller seg i den lille, svenske bygda, har noe som helst med vår virkelighet å gjøre.

Eller, om man har begynt å tro på at virkeligheten i seg selv er en illusjon, kan en spørre om hvem det er som i så fall har regien. På de store Knutby-plakatene som preger Tromsø, stikker det en dresskledd herrearm ned og kniper om ett av dukkehusene med pinsettgrep. Er det Fossmo, eller manneguden?

Grønn forvirring. Mest forvirrende er den grønnkledde, og da snakker vi ikke om Dovregubbens datter og heller ikke om Hulken, men en mannsperson i grønn kroppstrikot som er påkleder, kameramann og generell cheerleader, et absurd innslag som blir borte med pausen.

Første akt er også den som kaller på latteren. Skuespillerne er delvis fjaset opp med putemager, parykker, karikerte ansiktsuttrykk og revykomiske replikker. Sammen med Anneli Dreckers intense gospelvokal og hysteriske jentekoring fra de øvrige menighetskvinnene, spriker dette i for mange retninger.

Sterkt bilde. En scene fra første akt taler sterkt. Et av menighetens par har søkt tilflukt i sin egen hage der de hygger seg med en kopp kaffe. Bak dem holder to av menighetens kvinner øye med dem. I stigende grad har kaffeparet reagert på utviklingen i menigheten.

At de to nå trekker seg tilbake i et alminnelig liv, gjør at de mistenkeliggjøres. Når så Åsa Waldau projiseres med ansiktet og sin manende stemme like over nakken på dem, kryper uhyggen på. På tross av den påtrengende tekniske effekten, ser vi to alminnelige mennesker som i sin hverdag er invadert av en kraft de ikke lenger har noen beskyttelse mot.

Forkvaklet. I andre akt er det bare den grønne scenen tilbake. Den er rettvendt mot publikum, og midt på scenen er det plassert en kingsize dobbeltseng stilisert som et alter, om du vil. Den multimediale leken er avviklet. Dukkebyen og bygda er borte. Tilbake er menneskene og det uhyggelige spillet. En dobbeltseng ble en gang kalt ekteseng. Her er det ikke lenger noe som er ekte.

Det er først i andre akt at Helge Fossmo (Per Kjerstad) gjør sin virkelige entré. Han får boltre seg i rollen som pastor Fossmo. Han er så stilig som en mann i grå dress og hvite tennissokker kan bli. Slik det fremstilles, er det Åsa Waldau som har beredt grunnen: Fossmo har carte blanche. Hans ustyrlige erotiske fantasi, forkvaklede teologiske utlegninger og manipulerende sjelesørgeri kjenner ingen grenser, ganske særlig ikke de grenser loven setter.

Kanskje er Fossmo en klisjé, og i så fall er det som kjent ikke mulig å komme under den. Slik han fremstår her, er det vanskelig å skjønne at ikke også han ble dømt til psykiatrisk forvaring.

Komikk og tragikk. Gjennom hele denne to timers kvern av komikk og tragedie, er det én person som evner å holde en linje med økende grad av intensitet og appell, og det er Sara Svensson i Julia Bache-Wiigs skikkelse.

Hun er forestillingens dreiningspunkt. Vi følger henne fra det øyeblikk hun river seg løs far sin far og flykter inn i Åsa Waldaus fangarmer. Vi ser Carola-plakaten i hennes pikerom og gløden i hennes gospelbegeistring. Hun utnyttes grotvt som redskap for Fossmos seksuelle demonbekjempelse til det punktet der hun, lik Abraham, sier seg villig til å drepe.

Skjelvende i boblevest står hun på sidelinjen inntil øyeblikket er kommet der hun senker en ladd og lyddempet pistol over sitt andre offer. Bache-Wiig evner å tøyle sitt spill slik at de dramatiske øyeblikkene får all hennes kraft.

I denne fasen er de andre rollene blitt talende marionetter. Nå er det den syke brunst og dens bøddel som er tilbake. Det er også et talende grep at de andre menighetsmedlemmene, Åsa Waldau medregnet, i siste akt går ut og inn av rollene som henholdsvis påtalemakt og menighetsmedlemmer uten engang å skifte klær. På den måten understreker forestillingen at når det gjelder de kriminelle handlinger, er de på linje med publikum. Vi sitter igjen med dommen og spørsmålene.