Knausgårds diagnose

Norge fikk 22. juli smertelig erfare hva som kan skje om man forsvinner for langt inn i sitt eget. Kanskje ligger det stoff i Min Kamp-bøkene som bedre enn noe beskriver en tidsånd opphengt i seg selv. For størrelsen alene avslører forfatteren: Når Karl Ove Knausgård skriver nesten fire tusen sider, har han en mening med det.

Det betyr ikke at den er enkel å finne. Kritikerlaget arrangerte torsdag kveld en bredt anlagt Knausgård-samtale i Forfatternes Hus i Oslo. Samtalen mellom tre skandinaviske anmeldere speilet verket selv, den var mangslungen og vanskelig å avgrense. For selv om bøkene leses av mange - den danske forfatteren Poul Behrendt hevdet at tilsvarende samlesning av et litterært fenomen kun er skapt av Ibsen og Strindberg - leses de ikke på samme måte av landene i Skandinavia. Litteraturanmelder i Klassekampen, Tom Egil Hverven, mante for eksempel til varsomhet mot for entydige ideologiske lesninger av Min Kamp, etter at svenske Ebba Witt-Brattström presenterte en feministisk fortolkningsramme rundt sin Knausgård-lesning.

Dobbel samtale. Alle bøker inneholder stoff for den litterære samtalen, men ikke alle bøker inneholder stoff for den store samtalen om samfunnet. Torsdag kveld fremsto et tydelig mønster: Min Kamp-bøkene sier noe om begge disse samtalene.

Det er interessante fortellertekniske sider ved verket, som hvordan fiksjon og virkelighet er spunnet sammen. Bøkene utgjør det definitive bruddet med Kjell Askildsen-paradigmet i norsk litteratur, der minimalismen er prosaidealet. Det er etisk problematiske sider ved utleveringen i Min Kamp, selv om forlaget juridisk sett har sitt på det tørre etter blant annet å ha endret navn på de som ønsket det.

Men bøkene sier også noe dyptgripende om hvordan det er å leve i Skandinavia i vår tid. Hva det på ulike måter vil si å være sosialdemokrat. Knausgård har satt ord på noe gjenkjennelig på tvers av landene. Kritiker i Morgenbladet, Ane Farsethås, skriver i boken Herfra til virkeligheten at norsk og skandinavisk litteratur det siste tiåret har vært preget av en bestemt måte å beskrive tilværelsen på: som så uvirkelig. Man blir nummen av å leve i det trygge sosialdemokratiet.

Stiller diagnose. Knausgård er også blitt lest inn i denne brede litterære tendensen, som en som stiller en uvirkelighetsdiagnose over det skandinaviske trygghetssamfunnet.

Etter 22. juli har det blitt klart at vi ikke var trygge likevel, vi ble rystet mer enn vi kunne forestille oss. Og er det noe Knausgård ikke er i Min Kamp-bøkene, så er det trygg. Tvert imot er han livredd. Mest for sin far, men etter hvert stemmes en grunnleggende angst mot alt han vender seg mot, og først og fremst er han alltid vendt mot seg selv. Det er hans egen opptreden og påvirkning han hele tiden engstes for. Som om han aner at det er noe ondt der, i rommet rundt ham selv.

Det starter så skjevt. Knausgård mister først troen på sin far, så mister han ham fullstendig. Han dør. Men resten handler om hvordan Knausgård forsøker å trekke seg opp igjen, skape seg sitt jeg i rommet med de andre. Den store buen i verket er hvordan det lille og trivielle, så knyttet til akkurat vår tid, bindes sammen med de store fortellinger om hvordan identitet skapes. Som del av et kollektiv. Det ligger en integrerende ambisjon i verket, sa Hverven i debatten på Litteraturhuset. Det løsner for Knausgård, litterært sett, når han slutter å isolere seg, når han begynner å inngå dype vennskap, når han treffer sin kone Linda.

Trekkes mot skrivebordet. Men fremdeles er skrivingen alt han trekkes mot. Selv om han har alt, lengter han seg vekk for å sitte alene. Hans blikk er kanskje vendt utover, mot de andre, men alt han ser er sitt eget. Selvopptattheten og individualismen oppsluker alt.

Hverven sa under Knausgård-samtalen torsdag kveld at Min Kamp-bøkene utgjør et verk som på alle måter bør karakteriseres som stort. Og dets storhet ligger blant annet i måten Knausgård benytter ressurser fra Bibelens litterære språk. Begreper som skyld, skam, kraft og svakhet behøver ikke forstås som tradisjonalisme eller tillegges negative konnotasjoner - det er begreper som fanger eviggyldige tema i møte mellom individ og kollektiv.

Og det store og det lille møtes der. Knausgård måtte helt inn til det punktet hvor man ikke lenger ser relasjonen til de andre, men kun seg selv. Men når han løfter blikket, er det alltid forbindelsene til noe større som virker frigjørende og skaper luft.

Det er som om han måtte ta tiden vår på ordet og vrenge den ut. Som om han sier: det hjelper ingen at du trekker deg inn i deg selv. Våre samfunn er avhengige av at vi ikke lukker oss inne. Husk at alt det vi er redde for, bare skaper avstand.

Og til slutt dras han ut i samfunnet igjen. Drømmen om å bli den ensomme forfatteren erstattes av drømmen om å slutte å skrive. Erstattes av drømmen om å komme hjem til de andre.

Hypervirkelighet. En av samfunnsvitenskapens store samtidsdiagnostikere, polsk-engelske Zygmunt Baumann, mener det moderne mennesket redusert til et konsumerende vrak, som hele tiden kjøper noe nytt for å skape seg en illusjon om uforgjengelighet. Diagnosen Knausgård ønsker å stille er selvfølgelig langt mer sammensatt. Den kan ikke reduseres til et enkelttrekk ved mennesket, en enkel egenskap vi har tillagt oss i overkant mye av. Det ligger en kritikk av forbruk der, ja, det ligger en skepsis mot kulturtrender. Men diagnosen er ikke blå eller rød. Den tar ikke side i noen kulturkamp.

Men man fornemmer en advarsel til samtiden. Ved avsluttet lesing fremstår ikke menneskets betingelser i vår tid som optimale. Snarere enn en uvirkelighetsdiagnose setter han en hypervirkelig-diagnose. Verket utgjør historien om hva som skjer når man forsvinner inn i seg selv og sitt eget. Når individet og selvopptattheten er total. Så total at den blir uutholdelig og han må komme ut.

Bøkene sier noe om hva det vil si å være norsk, på begge sider av 22. juli.