Klokt om å få skjelven

Som feiret forfatter og erfaren foredragsholder var hun både trygg og godt forberedt. Hun var stolt av faren som hadde vært en anerkjent professor i nordisk ved St. Olaf College i Minnesota, og hadde venner og familie som støttende tilhørere under minneseremonien. Likevel fikk hun skjelven. Store, krampeaktige skjelvinger som fikk hele kroppen til å flagre ukontrollert.

Erkjennelsesprosess. Stemmen hadde hun under kontroll, så hun gjennomførte talen. Men som den intellektuelt anlagte og vitebegjærlige kvinnen hun er, begynte hun å undersøke hva som kunne være årsaken til skjelvingen – som forøvrig gjentok seg ved senere anledninger, skjønt ikke hver gang hun skulle snakke offentlig. Hvorfor ikke? Siri Hustvedt ble enda mer nysgjerrig.

Hun lot seg undersøke av nevrologer og psykiatere – uten resultat. Hun leste alt hun kunne komme over av litteratur om ekstraordinære psykiske fenomener, i fortid og nåtid, uten å finne endelige forklaringer. Og hun skrev boka som nå foreligger på norsk under tittelen Den skjelvende kvinnen – eller Historien om nervene mine, om erkjennelsesprosessen som førte henne til det hun kaller en omfavnelse av symptomene. I en skarpskåren tekst kombinerer hun faglig kunnskap med personlige refleksjoner, og enda så tett det er mellom litteraturhenvisningene (de utgjør 12 sider i den norske utgaven), er det en bok som er både lett tilgjengelig og personlig utfordrende.

Aksept. Hun referer til psykiatriens historie. Hun drøfter sammenhengen mellom sykdom og fortrengning, og går i dialog med forskere som har arbeidet med alt fra afasi til drømmetolkning til posttraumatisk stress-syndrom. Men først og fremst forteller hun om sin egen vei fra frykt og forvirring til trygghet og aksept, på en måte som vi alle kan lære av. Fra å betrakte Den skjelvende kvinnen som en uvelkommen inntrenger, ender hun med å anerkjenne henne. «Jeg var delt i to», sier hun innledningsvis. «Jeg er den skjelvende kvinnen», sier hun til slutt.

Diagnose. På sin vei mot denne erkjennelsen, er hun innom religiøs og mystisk erfaring. Hun har liten sans for forskning som vil finne «The God Spot» i hjernen, men desto større åpenhet for kombinasjonen av fysiske symptomer og åndelig innhold. Paulus hadde kanskje et epileptisk anfall ved Damaskus, sier hun. Men reduserer dét det religiøse innholdet i opplevelsen? Den kristne mystikeren Theresa av Avila er i ettertid diagnostisert med epilepsi, hysteri og migrene, men kanskje sprang hennes åndelige innsikt direkte ut av sykdommen? I stedet for å redusere erfaringene til sykdom, snur hun på det, og sier at ulike former for psykiske plager nettopp kan være årsaken utvidet virkelighetsforståelse og fordypet innsikt. Sannhetsgehalten reduseres ikke av en eventuell diagnose.

Forståelseshorisont. Siri Hustvedts erfaringer hører til sjeldenhetene, og hun forsøker å finne forklaringer i sin personlige historie. Men boka munner ut i en konklusjon som har relevans for oss alle. Den handler om å favne sine symptomer, og gjøre dem til en del av selvforståelsen. Prosjektet hennes er å utvide rammene for hva som kan regnes som normalt, og hun bringer et vell av eksempler på uforklarlige og – for oss – underlige fenomener. Men spør hele tida: Er det så rart, egentlig? Hva vet vi om sammenhengen mellom kropp og psyke, og er det sikkert at vår forståelseshorisont er den beste gjennom alle tider?

Denne omtalen er skrevet på grunnlag av den engelske utgaven fra 2010. Bodil Engen har oversatt til norsk, og har, så langt jeg kan se, bevart det stringente og tenksomme preget i originalen. «Det er en fascinerende og urovekkende reise», skiver Finn Skårderud i forordet til den norske utgaven. Så sannelig.