Kirk Franklin fornyet i sin tid den moderne gospel-musikken som Andrae Crouch var en av hovedarkitektene bak på 1970- og 80-tallet. Franklin dro det i en tøffere soul og hip hop-retning, og fanget raskt opp generasjonen etter Crouchs første fans.
Nå, fire år etter forrige CD, ligner forsyne meg Franklin mer på gammel Crouch enn på sitt eget jeg, slik vi er vant til å høre ham.
Den nedtonede «gamle» Kirk Franklin, viser til fulle at han behersker den noe mykere gospel-varianten. Tekstene er som vanlig fra den kanten fylt med takknemlighet og gudsfrykt.
Men den forfriskende futten og det sjarmerende glimtet i øyet, har forsvunnet et eller annet sted på veien. Dermed er fyren i dag «bare» en meget habil gospel-soul-artist, som egentlig aldri når opp til det Andrae Crouch leverte i sine mange gode stunder.